Stille regn lager orkan

Du lar henne gi deg en klem, du klemmer så godt du kan tilbake. Jeg vil savne deg, hvisker du. Jeg elsker deg. Du setter deg inn i bilen, igjen. Prosedyren er den samme hver gang. Du vinker så godt du kan. Du smiler, og håper tårene ikke synes. Du følger henne med blikket, med øynene. Igjen. Du vil rope STOPP, jeg vil ha en klem til. Men du kan jo ikke det. Du vet hjertet hennes revner litt mer for hver gang, hun gruer seg alltid til dette. Hun blir stående og se etter bilen, vinker tappert, mens hjertet hennes knuser og hun vil helst løpe etter. Men hun kan jo ikke det. Bilen stopper ikke uansett. Når bilen blir borte fra synsfeltet, trekker hun pusten dypt, går inn for å rydde siste rest etter dere, og begynner telle dager til neste gang, mens hodet grubler på om dette kanskje var godt nok. 

Det er vanskelig igjen. De små tankene mine blir til store ord, men ordene tør ikke sies. De klarer ikke finne veien fra hjertet, gjennom hjernen og ut av munnen. Det er ingen ører som fanger opp lydene jeg forsøker sette sammen ril ord. Det er ikke øyne som leser tårene mine. Det er ensomt, i et kaos av mange rundt meg. Morn sier noen, jeg vil ikke se deg eller snakke med deg tenker hjertet mitt. Jeg vil ikke høre på hodet som sier jeg er mer voksen, jeg vil ikke la deg se meg gråte. Jeg gråter jo aldri så du ser. Prøver hvertfall å ikke høre det. Det er sommer nå. Jeg har vært på Island, opplevd magisk natur og fenomener jeg sikkert aldri vil oppleve igjen. Jeg sto der, foran så mange ukjente, fortalte om mitt liv, og ikke minst mine tanker. De gråt. De hørte på mine tårer, og gråt de også. Det var magisk! Jeg fikk følelsen av at lille meg hadde en stor historie, en stor historie folk var takknemlige for å ta del i. Opplevelsen rundt alt, var så mye større enn noen kan tenke seg. Det var rake motsetningen av å sitte på trappa alene, se på regnet og la det bygge seg opp en orkan i hodet mitt. Kanskje dette følger med de fire bokstavene som skulle bli til å beskrive meg. PTSD. 

Det virker som om regnet kommer nærmere, og prøver legge sine kalde dråper rundt meg. Kom å dans med meg. Jeg tør ikke. Det handler jo ikke om hvordan man skal vente til stormen er passert, men hvordan man skal lære seg danse i regnet. Jeg gikk på danseskole når jeg var lita. Var en prinsesse. Men den danseskolen lærte meg ikke hvordan jeg kan danse i regnet, hvordan jeg kan knyte mine blondekanter i en ellers rufsete sjel og hive meg ut i stormen. Det har stormet såpass lenge nå, at sjelen holdes sammen med rustne spikre og nagler. Jeg har stått for lenge på sidelinjen for å se andre danse. Det er snart for seint til å være min tur, jeg har avslått muligheten så mange ganger når regnet byr opp til dans. Men hvem er jeg å danse med? Jeg ser for meg øynene dine når du tappert vinker farvel, og hjertet ditt slår en liten sprekk for hver gang. Hjertet mitt er noen år eldre, og derfor også større. Forståelsen er større. Og det knuser litt større. 

Det er ikke alt de fine blondekantene som må erstatte mine rustne spikre kan holde sammen, ike for alltid. Det røres rundt oppi hodet mitt og jeg mister kontrollen på det. Alt blir så virkelig når jeg sier det høyt, eller skriver det. Jeg er vant til å ha kontrollen på hva hodet skal henge seg oppi, men nå begynner hjertet å blande seg inn. Jeg gråter. De varme salte tårene blander seg med regnets kalde slag som pisker, og mine hjertesteiner vet det ikke engang. Jeg gråter ikke foran dem. Jeg trøster dem når dem gråter, men jeg vet ikke helt hvordan mine egne tårer kan tørkes. 

Den siste tiden er det mye jeg har fått til. Mye kult. Men samtidig skulle jeg så altfor gjerne vært de opplevelsene foruten, men det er vanskelig for andre å forstå at jeg må ha masse å pusle med for å unngå å tenke for mye. Gruble. Danse med orkanen i hodet. Som nå. Jeg hadde ikke hatt mulighet til å være med på så mye om mine hjertesteiner kunne få flytte inn i de to møte dekorerte barnerommene, som forblir tomme. Jeg skulle gjerne gjort hva som helst, jeg mener absolutt hva som helst, for å kunne si "beklager jeg kan ikke være med, jeg har ikke barnevakt." og visst det ikke hadde vært en løgn. Jeg kan ikke si det. Jeg har jo det. Hele tiden. Til mitt hjertes store sorg. 

Innimellom grubler jeg på om det er min skyld at faren min stakk. At jeg var såpass mislykket og ikke klarte få hjem hjertesteinene mine. Det føles som min skyld. At jeg ikke var bra nok. Kanskje jeg var en skuffelse som ble jente, og ikke gutt. Men jeg kan jo ikke tenke sånn. Eller, jeg kan, og jeg gjør, me skulle ønske jeg slapp. Hvor var han da jeg fikk gjennomgå på så mange måter? Hvor var han? Jeg skal være forsiktig med å utlevere noen her, men her om dagen fikk jeg melding. (Får stort sett noen hver dag, er ikke helt forlatt altså!) I meldingen sto det at det var takket være meg den i andre enden klarte seg, sto oppreist, og at det gikk bra. Men jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer gjøre mer for andre. Holde de oppe. De som deler mye sitater på feks Facebook, e de uten mening og mål i livet sa noen engang. I don't care. Det er noen ord som treffer hardere enn andre, på godt og vondt. Jeg vet det er ikke min skyld. Jeg vet det er bare jeg som ser mine tårer, innimellom noen andre, og jeg vet det er mitt hodebry og takle møter, takle de harde spørsmålene, takle å klare komme igjen. Det er mitt hodebry og klare takle de vanskelige avskjedene, hjertet som knuser og må syes sammen med blonder og silke, før det knuses igjen. 

Hadde jeg kunnet, så hadde jeg fortalt mine hjertesteiner hvor mye de betyr, hvor høyt jeg elsker dem, og at jeg er her for dem. Jeg ville fortalt dem at jeg tror på dem, og jeg ville håpet de noengang kunne tilgi meg for at jeg ikke kunne passe på dem som jeg burde klart. At jeg svikta, og jeg må leve med det resten av mitt liv. Men jeg skulle så gjerne gjort det annerledes. Pakket og reist, tatt med meg hjertesteinene, revet dem ut av andres liv i stedet for å kjøres så langt ned i grusen at jeg heller ble en tilskuer til at noen ødela vårt liv. Det er så mye jeg skulle, burde, og måtte gjøre, så mye jeg ikke klarte alene. Nå kommer orkanen rundt det, og tårene kommer oftere enn før. De renner sakte, lydløst.  Er jeg stille, er den eneste lyden eg hører mine hjerteslag, selv om det er vanskelig og vite om hjertet slår eller sprekker. For meg høres det ut som det samme nå. 

 

Jeg savner dere så inderlig, det finnes ingenting i sjelen som tar opp mer plass enn dere. Hva som har vært, hva som kunne ha vært, hvilken mamma jeg burde vært. Men alt jeg sitter igjen med, er hva det ble. Ikke hva det kan bli, fr det tør jeg snart ikke lenger håpe på. Det ble to bortrevede hjertesteiner og en sjelemamma med tanker om blondesko, leksehjelp og støvler på spisebordet. Det ble en sjelemamma full av anger, men kun stolthet over dere. Det ble en sjelemamma som gråter spiker, men aldri så dere ser det. 

Når døren lukkes, vil jeg vente på dere. Mamma elsker dere. Hmmm, sjelemamma elsker dere ❤️ 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits