Hvorfor gråter jeg ikke?

Nå er vel alt bra med deg, for du skriver jo bare når er ting er trist, ikke sant? Nå tenker du vel ikke mer på det som er vondt og vanskelig, du sover vel om natta igjen nå? Det er jo så lenge siden du har skrevet noe her, og du er jo alltid så blid mot alle mennesker du møter..... Du gråter vel ikke....? 

Er det egentlig sånn? Er det sånn at mine tanker bare kommer frem når de er slitne, når det er kaos og orkan i hodet mitt? Jeg tok meg litt i å tenke på de siste mnd jeg ikke har skrevet noe, har det vært bra eller har det vært vanskelig? Det har nok vært vanskelig, absolutt, det er ikke enkelt å se alle rundt meg klage over barn som ikke hører, stress til foreldremøter, lekser som tar for lang tid... Jeg prøver forstå. Var en som sa til meg for litt siden, at det var litt misunnelse i min retning for jeg slapp jo alle disse tingene. Da ble jeg både sint og såret, men bare inni meg... 

Hvorfor gråter jeg ikke? Jeg har ikke fått den kjempesmellen ennå som man kanskje tenker msn får når man ikke kan ha hjertesteinene hos seg hele tiden. Eller halvparten av tiden. Jeg har ikke latt meg knekke ennå. Det kommer en dag hvor mine hjertesteiner skal kunne få sette seg inn indiske tanker, i barnevernets tanker. Inn i sjela mi, om de vil. Det skal aldri stå noe sted at mamma har gitt opp, at mamma ikke orker mer. For mamma orker. Mamma orker alt for sine små hjertesteiner. Men jeg orker ikke alltid gråte. Har jeg lov til å synes ting er greit? Har jeg lov til å synes ting faktisk går greit? Jeg vet ikke... 

Det er lenge siden jeg har skrevet her, fordi jeg føler ikke jeg har noen å skrive for akkurat nå. Jeg leser ikke opp nye ting fra bloggen lenger, og jeg vet ikke helt om noen leser lenger. Men hovedgrunnen er faktisk at jeg vet ikke helt hva jeg tenker lenger, eller at jeg tenker for mye om for mye. Det er litt mye som skjer, samtidig som det kan virke som ingenting skjer. Men det er ikke så mange som har gått i mine sko, i str 39 1/2. Men likevel er det så mange som har gått denne veien, eller deler av denne veien jeg har gått. Jeg er ikke alene om det. Men likevel er jeg alene, i veien jeg har gått. Ikke misforstå, jeg har familie og venner rundt meg, men de aller fleste tanker, mailen, skritt og telefoner har jeg vært alene om. 

Jeg er invitert med på halloweenfest, og jeg har svart ja. Men jeg er så nervøs. Jeg har aldri vært invitert på noe sånt før. Det virker som at det er så lett å glemme meg, for at jeg sikkert sier nei uansett. Jeg er kanskje enkel å gi opp. Men jeg vil ikke bli gitt opp. Jeg vil så gjerne være med. Det er bare ikke sikkert jeg orker alltid.... 

I det siste har jeg vært flink, jeg har takket ja til en bursdag, hvor jeg koste meg. Jeg reiste dit, jeg utfordret meg selv og min høydeskrekk veldig, men min fantastiske barndomsvenninne gav meg ikke opp. Hun forsto meg. Hun pleier å gjøre det. Og jeg har også kjørt alene langt, til ukjente mennesker. Jeg har vært på besøk hos noen og spist kanelboller, og pratet. Jeg har prøvd å bli meg selv igjen, men jeg bruker fortsatt litt lang tid på det. Bare ikke gi meg opp. Jeg skal på Halloweenfest, og har funnet en delvis forkledning. Jeg har gitt beskjed om at jeg skal kjøre selv, rett og slett fordi da kan jeg reise når det blir vanskelig. Men har jeg lov til å synes ting går greit? Jeg må vel også synes det er greit å være meg? Eller? 

Siden sist har jeg hatt endel å styre med. Jeg styrer ikke alltid. Det er ikke sånn at jeg styrer så mye hele tiden og ikke kan ha hjertesteinene mine hjemme. Jeg styrer så mye fordi jeg ikke har hjertesteinene mine hjemme. Jeg må ha noe å fylle livet mitt med, prøve fylle den stille tomheten hvor man kan høre de tomme veggene på rommene gråte. De rommene er jo også tomme. Jeg er sikker på at vegger gråter, og jeg er den eneste som hører det. Hverdagsliv om jeg blir sittende stille og tenke. Da kan det hende jeg kan svare på hva jeg spør om, hvorfor gråter jeg ikke. For da vil jeg gråte og vet hvorfor. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gråter, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke er knust hele tiden. Jeg er jo det. Men livet går jo likevel, i små skritt. I en liten bevegelse, beveger seg rundt og rundt og utenfor meg selv. Jeg bare følger med. Er det ment at jeg skal gråte hele tiden? Er det sånn at jeg ikke skal klare leve? Jeg har fått spørsmålet flere ganger: Hvorfor har du bare ikke tatt livet av deg? Jeg har aldri tenkt til det, for jeg har to hjertesteiner jeg lever for. Jeg har familie, selv om den er blitt mindre med årene som har gått. Jeg har mistet flere jeg var veldig glad i, jeg har valgt ta avstand fra de som ikke vil meg godt, og jeg prøver ta vare på de som ønsker ha meg i livene sine. Men jeg lever, før så bare eksisterte jeg.

i går fant jeg igjen et avisintervju fra februar 2016, det var fra første gangen jeg fortalte til andre enn "sånne som meg" hvordan livet mitt er blitt, hvilke tanker som surrer og hvilke konsekvenser og følelser jeg brenner inne med. Det gav en liten klump i magen, men du verden så stolt jeg er. Jeg er så stolt over veien jeg har klart å gå, alene men ikke alene. Jeg har ikke delt alle mine tanker med alle, men jeg har lært meg å dele noe med noen jeg holder veldig kjær. Jeg må dele litt av meg for å kunne forstå meg selv bedre. Det var litt vemodig å finne igjen det intervjuet, men det er viktig for meg å lære av meg selv og veien jeg har gått.

Jeg tenker også det kommer en vei videre, og den må jeg gå den også.  Jeg skal prøve bli flinkere til å skrive hva jeg føler, og jeg skal bli flinkere til å virkelig føle i det jeg skriver. Og en ting jeg vet jeg aldri kan gi meg med, er å føle. Da trenger jeg kanskje ikke tenke over hvorfor jeg ikke gråter da? Da kan jeg jo heller la tårene falle når de først gjør det..... 

Stille regn lager orkan

Du lar henne gi deg en klem, du klemmer så godt du kan tilbake. Jeg vil savne deg, hvisker du. Jeg elsker deg. Du setter deg inn i bilen, igjen. Prosedyren er den samme hver gang. Du vinker så godt du kan. Du smiler, og håper tårene ikke synes. Du følger henne med blikket, med øynene. Igjen. Du vil rope STOPP, jeg vil ha en klem til. Men du kan jo ikke det. Du vet hjertet hennes revner litt mer for hver gang, hun gruer seg alltid til dette. Hun blir stående og se etter bilen, vinker tappert, mens hjertet hennes knuser og hun vil helst løpe etter. Men hun kan jo ikke det. Bilen stopper ikke uansett. Når bilen blir borte fra synsfeltet, trekker hun pusten dypt, går inn for å rydde siste rest etter dere, og begynner telle dager til neste gang, mens hodet grubler på om dette kanskje var godt nok. 

Det er vanskelig igjen. De små tankene mine blir til store ord, men ordene tør ikke sies. De klarer ikke finne veien fra hjertet, gjennom hjernen og ut av munnen. Det er ingen ører som fanger opp lydene jeg forsøker sette sammen ril ord. Det er ikke øyne som leser tårene mine. Det er ensomt, i et kaos av mange rundt meg. Morn sier noen, jeg vil ikke se deg eller snakke med deg tenker hjertet mitt. Jeg vil ikke høre på hodet som sier jeg er mer voksen, jeg vil ikke la deg se meg gråte. Jeg gråter jo aldri så du ser. Prøver hvertfall å ikke høre det. Det er sommer nå. Jeg har vært på Island, opplevd magisk natur og fenomener jeg sikkert aldri vil oppleve igjen. Jeg sto der, foran så mange ukjente, fortalte om mitt liv, og ikke minst mine tanker. De gråt. De hørte på mine tårer, og gråt de også. Det var magisk! Jeg fikk følelsen av at lille meg hadde en stor historie, en stor historie folk var takknemlige for å ta del i. Opplevelsen rundt alt, var så mye større enn noen kan tenke seg. Det var rake motsetningen av å sitte på trappa alene, se på regnet og la det bygge seg opp en orkan i hodet mitt. Kanskje dette følger med de fire bokstavene som skulle bli til å beskrive meg. PTSD. 

Det virker som om regnet kommer nærmere, og prøver legge sine kalde dråper rundt meg. Kom å dans med meg. Jeg tør ikke. Det handler jo ikke om hvordan man skal vente til stormen er passert, men hvordan man skal lære seg danse i regnet. Jeg gikk på danseskole når jeg var lita. Var en prinsesse. Men den danseskolen lærte meg ikke hvordan jeg kan danse i regnet, hvordan jeg kan knyte mine blondekanter i en ellers rufsete sjel og hive meg ut i stormen. Det har stormet såpass lenge nå, at sjelen holdes sammen med rustne spikre og nagler. Jeg har stått for lenge på sidelinjen for å se andre danse. Det er snart for seint til å være min tur, jeg har avslått muligheten så mange ganger når regnet byr opp til dans. Men hvem er jeg å danse med? Jeg ser for meg øynene dine når du tappert vinker farvel, og hjertet ditt slår en liten sprekk for hver gang. Hjertet mitt er noen år eldre, og derfor også større. Forståelsen er større. Og det knuser litt større. 

Det er ikke alt de fine blondekantene som må erstatte mine rustne spikre kan holde sammen, ike for alltid. Det røres rundt oppi hodet mitt og jeg mister kontrollen på det. Alt blir så virkelig når jeg sier det høyt, eller skriver det. Jeg er vant til å ha kontrollen på hva hodet skal henge seg oppi, men nå begynner hjertet å blande seg inn. Jeg gråter. De varme salte tårene blander seg med regnets kalde slag som pisker, og mine hjertesteiner vet det ikke engang. Jeg gråter ikke foran dem. Jeg trøster dem når dem gråter, men jeg vet ikke helt hvordan mine egne tårer kan tørkes. 

Den siste tiden er det mye jeg har fått til. Mye kult. Men samtidig skulle jeg så altfor gjerne vært de opplevelsene foruten, men det er vanskelig for andre å forstå at jeg må ha masse å pusle med for å unngå å tenke for mye. Gruble. Danse med orkanen i hodet. Som nå. Jeg hadde ikke hatt mulighet til å være med på så mye om mine hjertesteiner kunne få flytte inn i de to møte dekorerte barnerommene, som forblir tomme. Jeg skulle gjerne gjort hva som helst, jeg mener absolutt hva som helst, for å kunne si "beklager jeg kan ikke være med, jeg har ikke barnevakt." og visst det ikke hadde vært en løgn. Jeg kan ikke si det. Jeg har jo det. Hele tiden. Til mitt hjertes store sorg. 

Innimellom grubler jeg på om det er min skyld at faren min stakk. At jeg var såpass mislykket og ikke klarte få hjem hjertesteinene mine. Det føles som min skyld. At jeg ikke var bra nok. Kanskje jeg var en skuffelse som ble jente, og ikke gutt. Men jeg kan jo ikke tenke sånn. Eller, jeg kan, og jeg gjør, me skulle ønske jeg slapp. Hvor var han da jeg fikk gjennomgå på så mange måter? Hvor var han? Jeg skal være forsiktig med å utlevere noen her, men her om dagen fikk jeg melding. (Får stort sett noen hver dag, er ikke helt forlatt altså!) I meldingen sto det at det var takket være meg den i andre enden klarte seg, sto oppreist, og at det gikk bra. Men jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer gjøre mer for andre. Holde de oppe. De som deler mye sitater på feks Facebook, e de uten mening og mål i livet sa noen engang. I don't care. Det er noen ord som treffer hardere enn andre, på godt og vondt. Jeg vet det er ikke min skyld. Jeg vet det er bare jeg som ser mine tårer, innimellom noen andre, og jeg vet det er mitt hodebry og takle møter, takle de harde spørsmålene, takle å klare komme igjen. Det er mitt hodebry og klare takle de vanskelige avskjedene, hjertet som knuser og må syes sammen med blonder og silke, før det knuses igjen. 

Hadde jeg kunnet, så hadde jeg fortalt mine hjertesteiner hvor mye de betyr, hvor høyt jeg elsker dem, og at jeg er her for dem. Jeg ville fortalt dem at jeg tror på dem, og jeg ville håpet de noengang kunne tilgi meg for at jeg ikke kunne passe på dem som jeg burde klart. At jeg svikta, og jeg må leve med det resten av mitt liv. Men jeg skulle så gjerne gjort det annerledes. Pakket og reist, tatt med meg hjertesteinene, revet dem ut av andres liv i stedet for å kjøres så langt ned i grusen at jeg heller ble en tilskuer til at noen ødela vårt liv. Det er så mye jeg skulle, burde, og måtte gjøre, så mye jeg ikke klarte alene. Nå kommer orkanen rundt det, og tårene kommer oftere enn før. De renner sakte, lydløst.  Er jeg stille, er den eneste lyden eg hører mine hjerteslag, selv om det er vanskelig og vite om hjertet slår eller sprekker. For meg høres det ut som det samme nå. 

 

Jeg savner dere så inderlig, det finnes ingenting i sjelen som tar opp mer plass enn dere. Hva som har vært, hva som kunne ha vært, hvilken mamma jeg burde vært. Men alt jeg sitter igjen med, er hva det ble. Ikke hva det kan bli, fr det tør jeg snart ikke lenger håpe på. Det ble to bortrevede hjertesteiner og en sjelemamma med tanker om blondesko, leksehjelp og støvler på spisebordet. Det ble en sjelemamma full av anger, men kun stolthet over dere. Det ble en sjelemamma som gråter spiker, men aldri så dere ser det. 

Når døren lukkes, vil jeg vente på dere. Mamma elsker dere. Hmmm, sjelemamma elsker dere ❤️ 

Når mine ord blir dine tårer

Den siste tiden har jeg gjort noe stort. Jeg har satt spor. Aldri hadde jeg trodd at mine sko i 39 1/2 skulle klare sette så store spor for andre. Men mine ord blir dine tårer. La meg fortelle hva som har skjedd. 

Jeg satt meg på et fly, jeg og en av mine beste venner. Hashtaggen "reiserikkealene" ble flittig brukt. Nerver i helspenn verre enn et nystramma trommeskinn. Takeoff. Mat. Sove litt. Te. Landing. I hodet mitt sluttet alt på "ur". Island. Made it so far. Helt uvirkelig. Vi landet på Keflavik. Det er Island! Nå var det så virkelig. Puls så høy at jeg var sikker på at tollen skulle tro jeg smuglet. Det er dette jeg har ventet på og gledet meg til. Gruet meg til. Men gledet meg til litt mer. 

Vi startet turen med å hente ut leiebil. Leste kart, den blå lagune. Vi var virkelig på Island. Notatene lå i håndbagasjen, engelsk, små tilleggsnotater med store betydninger. Middag. Island er virkelig. 

Den store dagen, hjemmestrikket skjørt og fyldige øyevipper. Vannfast mascara, grønn jakke som fortsatt lukter ny. Ta en røyk, en til. Nervene ligger nesten utenpå. Et angstanfall er i nærheten, men jeg lar meg ikke til kjenne for det. Dette skal gå bra. Rommet er der, stolene er satt klare. Flagg, bilder. Oss. 

De kommer inn, flere håndhilser. De setter seg. Jeg stryker vennen min over ryggen, vi må puste en siste gang. Det er showtime. 

Går utenfor manus, alt er klart. Alt virker lett, akkurat som om sjelen min bestandig har kledd seg selv naken, uten skjørt og grønn jakke, og sko i 39 1/2. Er som om sjelen sitter blandt publikum, blir blank i øynene. Jeg vet hva som kommer, jeg blir blank i øynene selv. Jeg ser de blir blanke i øynene, jeg møter øynene med mine, hvertfall de jeg ser. Jeg lar mine ord bli mine tårer, i det jeg vet det blir dine tårer om bittelitt. Det blir det. Hele veien hadde jeg god støtte, jeg hadde flere bedre venner enn jeg trodde. Enorm støtte. Wow! Snap, meldinger, alt ❤️ Det betyr så mye! 

Jeg må puste litt, dere må det. Skjørtet er nydelig, pulsen er høy, mascaraen er vannfast, jeg lar tårene bare renne nedover kinnet. Jeg smiler. Tar i mot klemmene. Forstår de som bare går, som ikke klarer si noe. Jeg holder rundt de som klemmer, akkurat som om de trenger trøst for hva de har hørt. Dette er min historie, nå har den trengt seg inn i andres hjerter og blitt deres tårer. "Du har all makt i dine ord" sa en, og han var like lite brydd av sine tårer som jeg var av mine

Takk Island. Takk for deres tårer. ❤️ 

Det skumleste er å si takk...

Det har vært litt stille på meg en stund. Det betyr ikke at tankene står stille, snarere tvert i mot. Jeg fikk melding i går av en som hadde lest litt innom her, at det skapte en tornado av tanker, å lese hva jeg skriver. For meg er det store ord, det betyr mye for meg å få nettopp slike ord servert. Og jeg måtte si takk. Selvsagt sa jeg det. Før ville jeg nok sagt noe som "det var bare noe jeg raska sammen", eller "hvem som helst kunne skrevet det". Men hvem som helst kan ikke skrive hva jeg skriver, tenke hva jeg tenker eller føle hva jeg føler. Hvem som helst har ikke gått veien jeg har gått, eller grått tårene jeg snart ikke vet om jeg har mer igjen av. 

Jeg svarte takk, skrev de ordene varmet meg. Det gjorde de virkelig. Så fortsatte jeg med at "jeg tror, helt oppriktig, at man får bare hva man selv tåler. Og meningen med meg oppi det hele er å klare bruke nettopp mine erfaringer til noe positivt for andre". Da fikk jeg WOW! Det var visst enda en bekreftelse på at jeg var et større menneske enn noen kunne tenke seg. 

Et stort menneske. Jeg? Jeg er 1,63 lav, men tallet på vekta er relativt stort. Men hva har jeg gjort som jeg virkelig er stolt av å ha fått til? Det første, selvsagt: Hjertesteinene mine. Jeg er utrolig stolt av hvor flotte, fantastiske og omsorgsfulle de er. Jeg er utrolig stolt over å ha satt dem til live, og at jeg kanskje har fått lært dem en ting eller to på veien. Men jeg er mest stolt av at de har klart tilpasse seg sin hverdag, med alle følelser som følger med når man går fra å se mamma hver dag, til noen ganger i året. Jeg er stolt av hvor støtt beina deres står under dem, og hvor hardt hjertene deres banker. Jeg er stolt av alle tegninger, alle sanger, alle prøver, og alle iser de kan spise på 17.mai uten å få vondt i magen. Det er mange som tenker at jula er da man savner hjertesteinene sine som mest, men jeg prøvde beskrive det for en mamma for litt siden, som er mamma på så mange flere områder enn bare i sjelen. "Tenk deg at du drar i barnehagen for å hente barnet ditt. Barnet ditt er ikke der. Ingen vet hvor barnet ditt er. Den panikken som griper fatt i deg da, slik er det i hjertet mitt 24/7. Jeg aner aldri om hjertesteinene mine har det bra, om de har mareritt, om de gruer seg til skoleveien. Jeg vet hvor de er, men jeg vet lite om hvordan de faktisk har det". 

Og sånn er det. Jeg har bare lært meg å leve med det... 

Jeg er stolt av noen andre ting også, feks at jeg klarer sitte og trykke litt på denne bokstavjungelen igjen, klarer sette ord på deler av tornadoen i hodet. Og dette har jeg klart å fortelle foran mennesker i det siste. Jeg har ikke klart dette selv, jeg har en gruppe jeg er takknemlig for, de hjelper meg å forstå hva jeg selv tenker. Den gruppa er utrolig viktig, ikke bare for meg, men det å ha et støtteapparat rundt seg når man havner i krise tenker jeg er forskjellen mellom å la noen ta ditt liv og faktisk å ta det tilbake selv. Jeg har valgt å ta tilbake kontrollen over mitt eget liv, hvertfall de tingene jeg kan. 

Jeg er stolt over at jeg kan dele mine erfaringer. Jeg er utrolig stolt og takknemlig over at neste gang jeg skal gjøre det, er det på Island. 

Jeg er veldig stolt av at jeg nå har lært meg å be om hjelp om jeg trenger. De færreste vet nok dette, men 20.april i fjor var jeg i et møte. Alene. Jeg var i møte med kontoret for voldsoffererstatning. Jeg leverte søknad, fylt ut alt alene. For to dager siden, 18.mai, kom svaret. Jeg vil presisere at det ikke er pga hjertesteinene mine som jeg søkte om dette, men forhold jeg ikke vil gå så hardt inn i her. Selv om noen har prøvd ta meg fra livet mitt, har jeg såpass respekt for meg selv at jeg ikke vil utlevere denne, men jeg kan si det sånn at jeg søkte på grunn av blandt annet fysisk og psykisk vold. Og vet du hva?? Det var verdt det! Jeg har fått tilkjent en sum penger i oppreisning, noen bil nok mene det er altfor lite etter hva de vet jeg har vært gjennom, men for meg er det en viktig seier da det faktisk viser at det nytter å stå på, det nytter å kjempe sine egne kamper! Summen jeg får utbetalt, er et lite plaster på såret som for alltid vil ligge i sjelen min. Sårene som kan begrense meg på så mange områder. Sårene som gjør at jeg kan si ja til å være med på masse, men som samtidig svir så ille at jeg avlyser i siste sekund. De sårene som gjør at jeg er meg. Et lite plaster på dem, som gjør at jeg kan unne meg en ferietur, jeg kan komme litt frempå med regninger men størst av alt kan jeg endelig kjøpe bursdagsgaver selv til hjertesteinene mine, uten å være avhengig av hjelp fra nav, Finn.no eller andre. Min første reaksjon, var å takke den om ringte med denne informasjon. Jeg takket for at det ble tatt tid til å ringe nettopp meg. Jeg har lært meg å si takk, men det er jaggu både skummelt og vanskelig. Fordi jeg er ikke så vant til å komme i situasjoner hvor jeg er en takk skyldig. 

Nå betaler jeg gjelda mi, så tusen takk for at nettopp du tok deg tid til å titte inn i tornadoen min. 

Med ryggen til klirrende glass

Igjen er jeg på skolen, på høgskolen. Igjen sitter jeg alene. Og igjen flyr tankene løpsk som en vilter gallopphest eller noe annet som kan være viltert. Det klirrer i noen glass, jeg hører de er på en tralle og hver gang hjulene treffer nedi sprekkene mellom flisene, klirrer det litt ekstra. Jeg sitter med ryggen til, midt i rommet. Det er ikke likt meg. Men jeg sitter alene. Det er likt meg. 

Jeg begynner tenke, analysere, overanalysere og vurdere absolutt alt rundt meg. Det lukter godt fra kantina, men jeg har ikke penger på kontoen. Hadde jeg hatt det, hadde det ikke spilt noen rolle siden kortet ligger hjemme. Sammen med adgangskortet mitt. Da tenker hodet mitt at det automatisk er begrensede rømningsveier, at jeg vil kveles her og aldri komme meg ut. Men  ut kommer jeg, adgangskortet gjelder jo inn... 

Jeg sitter her, hører alle lydene. Det klirrer i penger i kassa i kantina, folk snakker om ingeniør-formler og andre ler, noen står og gir informasjon om et arrangement, og det er nesten så jeg kan høre alle som går forbi sine tanker. "Ikke se på meg, ikke si hei, jeg kan ikke ta på meg mer sikkert uansett". Så kommer ordene, og de må stoppe opp. Det er et enkelt spørsmål, "har du hørt om....?" Det er ja eller nei. Begge tilfeller innbyr til videre samtale. Folk liker ikke det. Snakke om ting de ikke selv er opptatt av. Det er en grunn til at man har en munn og to ører. Jeg har fått all den informasjonen. Han som raper høylydt har kanskje ikke det. Akkurat som at de andre her har ikke fått informasjon om hvordan jeg har det, hva som er viktig for meg. Én har spurt meg ærlig, han spurte "Sliter du med angst?" "Ja". Jeg svarte like ærlig, og fulgte opp med "var det bare dét du lurte på...?" For meg er det blitt så naturlig. 

Det regnes rundt et annet bord, medikamentregning, fine ord om medisiner og doser. Jeg kan ikke ta medisiner. Så de regner ikke for meg. Hvertfall veldig lite da. "Varebiler har vekt bak", sier noen andre, og jeg smiler litt av hvor interessant det utfallet kan bli dersom medikamentregningen sees i sammenheng med plassen bak i en varebil. Det er to forskjellige samtaler, men hodet mitt spiller videre. Nå klikker det i høye hæler. Har joggesko jeg, fikk de til bursdagen min. Sammen med telefonen jeg sitter med når jeg oppdaterer denne bloggen. Hva om jeg hadde vært en telefon..? Eller hjertesteinene mine? Hadde jeg klart gi dem mer oppmerksomhet da? Det er jo sånn det er blitt, man bruker mer tid på telefonen enn familien sin. 

Familie ja. Den familien jeg engang kjente og hadde rundt meg, eksisterer ikke lenger. Ikke på den måten som den skulle være. Men her er jeg. Sikkert ikke som jeg skal være jeg heller, men jeg går ikke. Jeg drar ikke. Jeg løper hvertfall ikke. Jeg er her! Lurer på hvor langt de klirrende glassene egentlig skulle jeg... 

Det sitter ca 37 mennnesker rundt meg, en forkjølet, en med latterkrampe, 7 som drikker kaffe, 12 med pc'er, og 6 med skolebøker. Hvor mange av dem la merke til glassene som klirret seg forbi? Hvor mange av dem har lagt merke til at de med arrangements-informasjon har pakket sammen og gått? Hvor mange av dem tenker over hvor mange skolesekker renholderen har byttet i dag? 

De fleste av disse menneskene sitter jeg med ryggen til, og for en gangs skyld så går det greit. Jeg hører jo om det kommer flere klirrende glass.... 

19 klemmer og litt tåresmil

For meg er det ikke mye som skal til. Ikke for å gjøre meg rørt, men det skal mye til for at jeg lar meg knekke. Jeg har knekt håndleddet 3 ganger (+++), men jeg kan ikke knekkes. I går fikk jeg en telefon. Først fryktet jeg noe jeg gledet meg til, skulle bli avlyst. Men det ble ikke det. Det var helt motsatt. Jeg fikk skryt. Da gråt jeg. 

Da tenkte jeg litt på helga som var. Jeg var invitert i bursdag. Jeg ble kjempeglad for å bli invitert, så kom tankene. Skulle, skulle ikke. Men jeg fiksa fjeset, stæsja håret, tok på kjole (selvsagt med noe under som holdt inn både her og der.) og jeg var jo så pen! De øynene, den kjolen! Den dama!!! Og jeg reiste. Jeg var der 4 1/2 time, og jeg hadde på den tida fått 19 klemmer. Om det spiller noen rolle, var to av dem fra en jente, resten var fra gutter. For meg spiller det ingen rolle, men noen henger seg opp i det. Det jeg hang meg opp i , var følelsen av at noen tydeligvis likte å være sammen med meg, de var glade for å se meg. Akkurat som det fantastiske mennesket jeg holdt på pinebenken i 156 dager og 11 timer, før jeg turte takke ja til en lunsj. 

Den lunsjen, den var fantastisk. Nettopp fordi den jeg var med var veldig fantastisk. Hun så meg, hun hørte ikke men lyttet, hun lot meg være meg. Hun viste meg at jeg var verdt så mange positive gleder, fordi nettopp jeg innehar så mange positive energi-biter som tilslutt danner meg, sjelemamma. Men jeg kan ikke si "til slutt", for det er ikke slutten for sjelemamma. Det er jaggu meg bare starten. Starten på meg. 

Selv om jeg gråter av et kompliment, så er det bra. De ordene har begynt veie mer enn alle ord jeg hørte før, som hvert eneste et var som et slag over ryggen med en full flaske med vann. -til opplysning gjør det like vondt som et balltre. Men nå er det de fine ordene som veier tyngre, de rører rundt langt nedi hjertegropa, og jeg klarer si "takk" fremfor å begynne tenke, overtenke og undertenke, undertegne og underbygge. Generelt under, under min ønskelige selvtillit vil jeg tro. Jeg er i stand til å velge hva som skal gå inn på meg, og jeg må velge og ta til meg de mer positive tingene. Selv om de ikke er så ofte. Jeg er jo ikke et offer. Eller, jeg er et offer for min egen tankemåte, hit jeg påførte meg selv tanker andre kanskje ikke engang visste de uttrykte, mente eller klarte komme med. 

Når jeg gråter de fleste gangene, er det fordi kroppen min utløser den teite "angstarmen" , hvor den tror alt er farlig og jeg får panikk. Men de beste tårene er de som kommer når jeg klarer ta til meg de andre tingene. De positive. De som gjør at hjertet slår hardere, men mykere. Som får stemmene til å synge høyere, men likevel lavere. Som får magen til å kile, og ikke vrenge seg og være vond. De tingene som får smilet mitt til å gå oppover, og ikke nedover. Som får meg til å forstå at vi bare leker sisten, ingen skal ta meg. Som gjør at jeg kan se på en dagdrøm som en fremtidsdrøm. De ordene som bærer meg gjennom rommet, fremfor å gjemme meg i et hjørne. De ordene og tingene er ikke så ofte, men de veier tyngre. Ordne ligger tyngre i sjelen min, i meg, i sjelemamma. 

 

I helga fikk jeg 19 klemmer. På 4 1/2 time. I går fikk jeg en telefon, 2 minutter og 17 sekunder. De veier like tungt som 19 klemmer, og jeg gleder meg til neste gang jeg kan gråte over så flotte ting. Så positive ting. Oi, vent, det er jo meg selv det.... ❤️ 

Jeg lever igjen, jeg har sluttet bare eksistere.

Jeg sliter mye med diverse nå. Jeg skal faktisk utredes for PTSD, en diagnose. Hvorfor skal alt ha en diagnose...? Men noe av det jeg sliter mer med, det er faktisk deg. Ikke at du er plagsom, for det er du ikke, men jeg får så vondt av deg. Jeg får vondt av at jeg ikke kan hjelpe deg. Men jeg er glad du ikke måtte gå i mine sko. Hva pokker snakker jeg om igjen nå, tenker du kanskje? Eller, ikke hva, men hvem.. Ja dette kan passe for så mange, passe for så mange jeg ikke kan passe på. Men jeg kan jo ikke passe på alle jeg heller. Men noen.

Jeg er glad du kom deg vekk. Jeg er glad jeg kan samarbeide med deg om de viktige tingene. Jeg er glad du respekterer meg. Jeg har begynt respektere meg selv, og bli glad i meg selv. For en stund siden fik jeg et spørsmål om å ta en lunsj eller en kaffe en dag. Jeg brukte 151 dager og 11 timer på å kunne svare :Ja takk, det vil jeg gjerne. Jeg brukte så lang tid for jeg har prøvd analysere for meg selv, : Hva er baktanken til folk som vil treffe meg? Vil de lure meg? VIl de ha ut noe informasjon om noe? Er det en test? Vil de se om det hjelper på sin egen samvittighet, sin påtvungne hyggelige manøver for å kunne smile når man legger seg og tenke "nå har jeg gjort mitt"? Kanskje jeg må bli flinkere til å faktisk tenke at jeg er bra nok som jeg er, og det er det folk liker? Jeg er jo tross alt fantastisk, awesome!

Likevel vil du kanskje tro jeg vil hovere, sparke de som ligger nede, men jeg klarer ikke. Jeg er oppriktig lei meg for at  du måtte få det vanskelig, jeg er oippriktig lei meg for at jeg  ikke kunne hjelpe deg før. Er noen oppriktig lei seg for at de ikke hjalp meg før, at jeg måtte få det vondt...? Det som ikke dreper, gjør deg sterkere. Var det klovner i kamp som sa det engang tro...? Det er i motbakke det går oppover.... Jada, alle de klissete sitatene ligger der, velg hva du vil bruke.

Jeg er oppriktig lei meg. Jeg er oppriktig lei meg når jeg føler jeg ikke kan få andre til å føle seg bedre. Jeg er oppriktig lei meg når andre har det vondt og jeg ikke kan overta deres smerte. Dere som leser dette, eller hører det, dere er sterke, dere er flotte, dere er fantastiske. Akkurat som meg. Dere  har med dere hisstorier, men at dere deler de med meg viser at den historien har vært med på å forme dere, til de flotte sjelene dere er, akkurat som meg. Jeg er oppriktig takknemlig for at jeg får dele deres smerte, glede, og sorger. Jeg er det. Det er ikke bare noe samvittigheten min sier jeg må fortelle dere. Jeg er takknemlig for at dere er i livet mitt.

Dette er ikke et innlegg i "sjelemamma-"stil, det er jeg klar over. Men de tankene som virrer i hodet mitt nå, de er farget svarte. Men etter i dag, kanskje de blir lysesvarte. Nettopp fordi jeg får dele med dere. TAKK!

Jeg må lære meg til at en kaffe ikke er så skummelt, selv om jeg ikke drikker kaffe. En lunsj er heller ikke farlig, selv om jeg har noen matallergier. Jeg er faktisk bra nok som jeg er, og jeg vil være bra nok for nettopp deg. At du kan stole på meg, legge dine bekymringer på meg. Legg dine bekymringer ved  mine føtter, hmmm var vel Jesus som sa det. Da skal ikke jeg stjele den.

Det jeg vil frem til, er at jeg er faktisk ønsket i noens nærvær, men ikke av andre. Og det er faktisk greit, man kan ikke være der for alle, man kan ikke redde alle.. Jeg kan ikke det. Så om jeg blir invitert på noe, kanskje det rett og slett bare er fordi folk vil bruke tid med meg..... Ja, det er nok det. Jeg er meg, sjelemamma til tusen, hjertesteiner og pågangsmot som selv ikke Askeladden kunne målt seg med. Jeg lever jo igjen, jeg har sluttet å bare eksistere.

 

 

Ikke flere hjertesteiner

En skummel sannhet har begynt å slå på sjelemamma's hjerte med kraften av de hardeste knyttnever. Knyttnever som har lagret seg opp i magen med følelsen av at noe er galt, noe med meg. Knyttnever som har vokst seg store, og tyngre enn mursteiner. De har fått tilhengere i hjernen, som tuller til min ellers så positive tankegang. Den ene heter angst, og den andre heter fertilitet. 

Det jeg nå skal skrive litt om, er ting som begynner titte frem bak en maske jeg har båret i mange mange år. -vel, siden jeg er 28 år så er 6-7 år for meg veldig mange år. Jeg har slitt med angst. Jeg får angstanfall innimellom, kanskje på skolen, kanskje på toget, kanskje hjemme. De kan komme når som helst, hvor som helst. Jaja, buhu synd for deg, kan du kanskje tenke, og det er greit. Men da forstår jeg du ikke har opplevd dette selv. Jeg kan sitte i et klasserom, følge godt med på foreleseren og skrive mine notater med skriveblokka på skrå. Jeg kan sitte og tenke at "nå er jeg konsentrert, nå skriver jeg pent". Så begynner det. Hva om de bak meg som hvisker, hvisker om meg? Hva om de foran meg sitter der for å snu ryggen til meg? Hva om de ved siden av meg bare sitter der for det ikke var andre ledige plasser? Hva om de ser på meg? Hva om de vet om blåmerkene som før dekket kroppen min? Hva om de ikke liker meg for at jeg er sjelemamma? Hva om de sitter der for å bruke opp oksygenet i rommet så jeg tilslutt ikke får puste? Hva om de ønsker at jeg ikke er der? Hva om de synes jeg lukter vondt? Hva om de synes jeg er for tjukk til å sitte på den stolen? Hjertet slår fortere, jeg begynner bli rastløs. Jeg legger merke til alt bortsett fra foreleseren, alt blir som en uklar summing i hodet mitt, og jeg ser noen som "klikker på pennen sin". Hjertet hopper over tre slag, og jeg er overbevist om at de sitter og lader opp det neste slaget. Noen "rister med beinet", og jeg blir overbevist om at de teller til ti før de kommer løpende og skal sparke løs. En tar bort håret fra halsen, vifter det lange håret bakover, og jeg får flashbacks av å bli lugget så hardt at håret dras ut. Alle begynner bevege seg, prate, jeg er omringet og jeg må ut. Folk spiser, jeg vil kaste opp, folk snakker og ler, men jeg hører skriking og kjefting på meg. Jeg må ut. Jeg kaldsvetter, er kvalm, svimmel, og har trang til å gråte. Tar med meg tingene mine, unngår alle som prøver si noe, ser ned i gulvet, nærmest løper til en av de "faste doene", låser døra, brekker meg og sklir ned langs veggen og treffer til slutt gulvet, så kommer tårene. Helt lydløst, men mange. Jeg sitter der til jeg vet de andre har enten gått til kantina, kaffebaren, eller tilbake til forelesning. Så tørker jeg noen av tårene, reiser meg forsiktig opp og fokuserer på utgangen, bilen min. Jeg skal dit. Forter meg til bilen, hiver inn veska i passasjersetet, setter meg inn og begynner gråte igjen. Sitter der en stund, prøver samle tankene, det kan ta fem minutter, det kan ta 2 timer. Så kjører jeg. Hjem uten stopp, og blir sittende i bilen igjen en stund når jeg har parkert. 

Så går jeg inn, og låser meg inne. Da blir jeg sittende og gråte, alle tanker kommer, og følelsen av mislykkethet er komplett. Jeg må legge meg. Jeg må sove. Jeg har mareritt også da, alt bare fortsetter, og jeg våkner veldig sliten og alt fra uthvilt. OK, det er en sånn dag. Får prøve igjen i morgen. Da kanskje knyttneven bare er som en liten pote til en kattunge, og livet kan igjen imponere meg med sol, fine farger og lyden av måker. 

Så begynner jeg tenke på knyttneve nummer 2. Fertilitet. 

Det er nemlig ikke sikkert jeg kan få flere barn. Jeg ønsker meg det. Jeg elsker barn. Jeg vil oppleve det å være mamma igjen, ikke bare sjelemamma eller samværsmamma, mamma uten omsorgen for egne barn. -utrolig tåpelig definisjon, jeg har utrolig masse omsorg for mine egne barn, mine hjertesteiner. Jaja, ikke noe stress; du er 28 år kan det hende du tenker. Ja jeg er det. Men, det har hengt noe ved meg i nesten 7 år som gjør at jeg grubler. Jeg fikk påvist en sykdom for mange år siden, jeg fikk medisiner, jeg er frisk fra det, og nei det er ikke smittsomt, men hva om dette satt i så lenge før det ble oppdaget , at jeg faktisk ikke kan få flere barn....? Sånn ja, der vekker vi knyttneve nummer 1 også. Har "noen" virkelig påført meg, og andre, den skjebnen at jeg ikke kan få flere hjertesteiner? Jeg har veldig lyst på flere barn, og jeg er ikke alene om det denne gangen. Men hvor står jeg som kjæreste, kvinne, sjelemamma om jeg er frarøvet den muligheten uten å velge det selv? Jeg har bestilt meg en legetime, jeg vil egentlig ikke ha svaret fordi da kommer knyttneve nummer 1 og sier at jeg ikke er bra nok i noen sammenhenger om jeg må oppleve en slik skjebne uten å faktisk velge det selv. Tette eggledere. Det er det jeg skal finne ut av. Men jeg gruer meg. Samtidig er det viktig, for om det viser seg at dette er tilfelle etter hva som skjedde da, så må det inn i enkelte arkiver og prosesser som jeg står foran. Eller som ligger foran meg, vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Som dere sikkert har forstått, så vil jeg ikke utlevere noen her. Ikke fra det offentlige som lar navnet sjelemamma gro, ikke på det private med x'er og bortvalgte bekjente, ikke hjertesteinene mine. Bedre du spør meg, on du vet hvem jeg er da. Og om du vet, så trenger du ikke kommentere det. Jeg vet selv hvem jeg er. Jeg er sjelemamma. Men tilbake til hva som skjer, jeg skal til legen. Jeg skal ta noen tester. Muligens henvises jeg videre. Men jeg gruer meg til svaret. Du tenker kanskje at jeg ikke bør tenke tanken på p få flere barn, siden jeg allerede har hjertesteiner og ikke kan telle hverken foreldremøter, støvler på bordet, eller skrubbsår på knærne. At ikke jeg bør pålegge staten mer utgifter med å sørge for fosterhjem. Jada, jeg har fått høre det ja. Men jeg har et ønske om å få flere barn, og jeg fikk beskjed før jul av noen jeg må forholde meg til, at det håpet virkelig den personen at jeg ville få også. Men det skremmer meg. Hva skjer om jeg får flere barn? Vil det være hjertestein med engang? Hva skjer om jeg ikke får flere barn? Er jeg mislykket da? Hei knyttneve nr 1, angst. 

Here we go again.... 

Når samme ansikt rommer flere ting...

Ja men han er jo bare snill og grei, han må du holde på..." 

Joda, var det jeg falt for også. Men jeg har sett en helt annen side. Jeg har sett et ansikt som man kan elske og hate samtidig. Når man dør så sakte at man tror man lever, var det engang noen som skrev med en nøye uttenkt håndbevegelse med en penn mot arket. Det kan ha vært Hamsun, men ikke skyt meg om jeg tar feil. Jeg tenker på Hamsun i det, og når jeg tenker er det ingen fasit. 

En ting man kan kan elske og hate samtidig. Ikke enten eller, men begge deler. Noen. Seg selv. Jeg kan innimellom føle jeg elsker meg selv, opplever jeg er stolt, og at jeg er fantastisk. Andre ganger hater jeg meg selv, eller hvertfall mine handlinger som har ført til disse konsekvensene. Men inni alt dette, kan jeg snu det. Hadde det ikke vært for dette, hadde jeg ikke hatt den livserfaringen jeg har. Hadde det vært lys, uten mørke? Hadde det vært sommer uten vinter? Hadde det vært sjelemamma uten hjertesteiner? 

Ordene dine kan skade meg, men jeg vil ikke la deg se de gjør det. De gjør det først når jeg går, når jeg er alene. Hvor er min plass i dette? Nord? Sør? Dag? Natt? Gråter av sorg, eller glede? Hvor er jeg? Hvem er jeg? 

Ansiktet mitt kan ha denne effekten, fu kan hate meg, og du kan elske meg. Det spiller ingen rolle, jeg er ikke til for å tilfredsstille deg. Ikke nå mer. Jeg er meg selv, med både tårer, glede, angst, styrke, kjærlighet. Tilgivelse. Jeg har begynt tenke på å tilgi meg selv. Jeg er ikke helt der ennå, men jeg har begynt å tenke på det. Jeg kommer aldri til å tilgi det som skjedde, tror jeg. Du må bare selv tolke hvem jeg sikter til. Deg, meg selv, dem, du, dere. Meg selv....? Er det egoistisk å begynne tenke på meg selv? Hjertesteinene mine er først, men er det slik at jeg snart må tilgi meg selv for å frigjøre dem? For at de kan tilgi meg? Er det noe mer sjelemamma å tilgi? 

Et ansikt med to sider, et himmel og et helvete i et og samme øyeblikk. I et og samme liv. Kanskje livet består av motsetninger, og sammensuriumet av alle disse motsetningene er det som definerer hvor støtt beina mine står på jorda. Eller svever jeg? Er jeg gravd ned? Er jeg oppegående? 

Når du nå leser dette; du tenker over hvor du tror du vil kategorisere meg, ikke sant? Hvordan ser en nedgravd, svevende sjelemamma med et bein i himmel og et i helvete, egentlig ut? En sjelemamma som føler. Jeg har følt hat, lenge, men jeg har heller ikke sluttet tro på kjærligheten. 

Her om dagen prøvde jeg beskrive hvordan det fysisk føles når jeg ikke har det bra, når jeg tenker. Vet du hva de ordene ble? En kaktus, i en potte av lava, der hjertet engang skulle sitte. Det stikker, hardt, med en intens brennende følelse. Men likevel elsker jeg, 

Jeg elsker, men ikke langer det jeg gav hele mitt alt. Der gir jeg nå ingenting.... ikke mer enn at jeg vet at dette ansiktet var kanskje litt skakk-delt.. Jeg tror ikke det er alle det er mulig å se på utelukkende med kjærelighet. Fordi hatet har preget meg så lenge at det er gått over til likegyldighet. Og jeg synes det er greit, det er egentlig fint og ikke måtte bry meg på noe vis. 

Ditt ansikt er tvetydig, og mine følelser er ikke det. -poff, borte. 

Sånn, der kunne jeg visst komme litt nærmere det å tilgi meg selv hvertfall. Det var kjærlighet det tenker jeg. 

Ingen tittel sterk nok....

Det har vært stille på meg en stund, ja ganske lenge faktisk. Det er ikke for at jeg ikke har noe å si, at jeg ikke tenker. Jeg tenker kanskje mer enn før. Men jeg tror ikke ordene mine er sterke nok til å dekke tankene mine. Ikke nå. Ikke denne gangen. 

Jeg har lenge tenkt ut hvordan mitt neste innlegg her skulle være, og jeg ser allerede nå at det ikke blir sånn. Det blir sjelemamma-aktig , igjen. 

Jeg ville egentlig skrive litt om hvilke følelser som oppstår når noen forsvinner, noen man er glad i, bare blir borte... Enten det er noen som dør, noen man stoler på som velger deg bort, eller man krangler litt med en svært god venninne og begge er for stolte til å si unnskyld. Jeg har opplevd alle disse tingene på svært kort tid... Ja faktisk under to måneder. 

I tillegg har jeg følt på det å bli dømt, igjen, og behandlet med nedlatende toner. Jeg er ikke musikalsk, men enkelte toner kan selv jeg kjenne igjen... 

Hva følte jeg på når jeg opplevde enda et dødsfall? Selvsagt sorg, men maktesløshet over å ikke kunne trøste. Anger for ikke å ha sagt alt jeg burde si. Tristhet for å ha lagt bekymringene mine på en annen. Glede over å få bli kjent med dette mennesket. Dødsfall er noe alle engang opplever, enten til Moen rundt seg eller hvertfall sin egen. (Unnskyld om noen tenker jeg var stygg nå..). 

Men hva føler man når noen man elsker, ser opp til, er avhengig av, velger Moen andre fremfor en selv? Jeg snakker ikke om kjæreste nå altså. Den følelsen av en beskjed som snur opp ned på alt, som presser meg inn i uvante situasjoner, hvor jeg må være sterk for andre. Jeg har så utrolig mye følelser i meg. Sinne. Frustrasjon. Spørsmål. Savn. Avsky. Kvalme. Ganske nærme hat vil jeg tro. Men likevel, mest sorg og savn. Jeg har sagt mitt, og jeg håper det svir. For slik det vil svi, er ikke i nærheten av hvordan det føles å bli forlatt. Overlatt til seg selv, overlatt på vegne av andre. Alle løgnene, all frykten jeg føler for at hvem som helst kan behandle meg som dette... Det er ikke bare meg som er ødelagt, men bitene knuste nok i minst biter hos meg. Selv med lim kan ikke alle bitene settes på plass igjen. Det er rart når det bildet som dannet elsker deg, takk for alt du er, jeg beundrer deg, når dette bildet ender opp med å stave drittsekk!! Når beskjeden om dødsfall ville vært enklere å takle, enn beskjeden om svik. 

Jeg har kjent på stormen nå, jeg har lært meg å ri på bølgene. Jeg gjør det hver dag, står opp, puster en ekstra gang, og smiler. Smiler ikke så mye, men tror kanskje surfebrettet mitt he fått litt medfart i denne stormen. Og jeg skulle gjerne grått hos nettopp deg. Hvorfor skriver jeg som om du leser dette?? Du fortjener egentlig ikke mine bekymringer, ikke mine gleder. 

Jeg blir som et barn igjen, noens hjertestein. Jeg skulle ønske du ville telle meg like mye som jeg vil telle mine hjertesteiner, med skrubbsår på knærne, fotballkamper, foreldremøter og støvler på bordet. Men du vil ikke telle meg. Du antar at en hjertestein er såpass massiv at den er der for alltid. Vet du?? Du får ikke telle meg. Ikke regne med meg. Og hvertfall ikke regne med at jeg holder deg tørr når regnet faller tungt rundt deg. 

 

Det har skjedd masse positivt også, mange store nyheter kanskje på vei? Hvem vet? For meg er det store ting på gang, viktige ting som former meg på veien jeg går. Kanskje formes jeg til en hjertestein jeg også? 

Jeg går langt utenfor min komfortsone, men jeg har tenkt prøve holde et foredrag om hvordan det wr å være mangelfull hjertesteinsteller, nemlig sjelemmma. Hvordan er det egentlig å være meg? Bortsett fra konstantbad hairday, dårlig klessmak, knekte negler, sko i 39 1/2, og hjertesteiner jeg ikke kan telle.... En. To. 

 

Hei, jeg går under navnet sjelemamma og disse ordene var kanskje sterke nok til å bære tankene mine likevel....? 

Når ordboka er uten ord

Innimellom, sånn som nå, er det ikke bare bare å klare skrive. Ikke tenke heller, og heller ikke si noe egentlig. Det er ikke flere ord igjen i ordboka, jeg vet ikke hvilke ord jeg vil ha frem. Det er ikke likt meg. "Du er så flink til å sette ord på ting"... Er jeg det, selv når jeg ikke vet hvilke ord jeg skal velge? 

Det er litt kaos for meg nå. Kaos er et ord, et ord som står langt frem i ordboka mi. En jeg har beundret i all tid, har rota til systemet i hodet mitt, i livet mitt. En jeg har sett veldig opp til, har løyet for meg. Jeg føler meg lurt, lei meg og skuffet. Sint, såret. Kaos. Trist. Her kom det mange ord likevel. Og ingen av disse ordene er glade ord.... Det gjør meg trist. -det også. 

I dag skal jeg i gruppe igjen. Min gruppe. Månedens høydepunkt. Jeg vurderte faktisk å ikke skrive noe her i dag, men jeg vil ikke skuffe dem som forventer at jeg har klart kludre ned noen ord innpå her. De vil jo lytte, selv om det ikke er noen flere ord igjen i ordboka mi. Det er jo det likevel. Jeg har jo til nå skrevet endel om at jeg ikke har noe jeg vil skrive om akkurat nå, og folk hører likevel etter. Nå smiler de, for de skjønner det er bare masse ord i et lite kaos, uten veldig mye mening. 

Det som foregår, er rett og slett litt for mye for meg. Jeg begynner å bli sliten. Sliten av å sette egne ting til side, for at jeg må trå i ekstra for å hjelpe andre. Det jeg blir sliten av med det, er faktisk den sorgen over at da jeg trengte det, så var ikke hjelpen der. Noe hjelp var der, noe familie, noen venner (hadde ikke så mange igjen), men var ordene deres der? Var ørene? Var hjertet, eller klokka...? Ikke godt å vite, men det hjelpeapparatet som burde vært der, var ikke der. -ikke for meg. Jeg blir ikke sliten av å hjelpe de rundt meg som trenger det. Jeg blir sliten av å bli minnet på at det er ikke så enkelt å måtte hjelpe seg selv bestandig. Jeg måtte det. 

Jeg vil påstå jeg har klart meg greit. Jeg er vel en i statistikken på pluss-sida. Ikke selvmord, ikke forsøk på dette, ikke rus, ikke vold eller utagering, ikke løper jeg ned dørene på Nav, ikke truer jeg med å saksøke Gud og hvermann, eller Gerd og Hermann siden jeg ikke vet hvor min tro ligger, eller alt der i mellom. Men likevel er jeg sliten. Jeg sutrer ikke, men jeg må få lov til å ha det vanskelig jeg også. 

Bursdager, Halloween, skoleleir, lekseprøver, adventskalendere, trøste når marerittene er for ille.... Det er ting som gjør meg trist. Ikke kan jeg følge opp dette, men heller har ingen hjulpet meg til å takle nettopp dette, at jeg ikke kan. For viljen er der, tro meg. Viljen er der, hos meg. Men forsøket kan ikke gjennomføres. Litt som om man forbereder et eksperiment til naturfag, men lab'n brenner ned dagen før. Eller man ber folk på middag, og glemmer handle noe som helst. Jeg sier ikke jeg skal eksperimentere med disse tingene, som mareritt og Halloween, men jeg kan faktisk ikke få til dette fordi hjertesteinene mine er jo ikke her. Det er vanskelig på egenhånd og prøve takle fe følelsene rundt det. 

Jeg er veldig glad i gruppa. Gruppa mi. Men dessverre er det bare jeg selv som kan skrive ordboka mi, eller finne de rette ordene. Det er jeg som har gått den smale veien til der jeg er, gjennom fremmedord, eksamener, praksis, skulende blikk, rykter, slemme meldinger og følelsen av mislykkethet, og jeg er uendelig glad for at jeg har noen nå som kan i det minste holde lykta når jeg går og strever. 

"Det var engang et blogginnlegg som tydeligvis ville skrives. -og sånn ble det..." 

 

Små steg i str 39. -og en halv.

Nå er det kaos, på så mange måter. Det river og sliter i sjela, i hjerte, tilogmed i blodårene. Jeg har lyst til å skrike, jeg har lyst til å låse meg inne, jeg har lyst til å gråte stille. Men jeg gjør ingenting av det. Jeg står opp om morgenen, ordner meg litt, drar på skolen, og jeg smiler til de jeg møter. Lite vet de hva som skjuler seg i hodet mitt, i sjela.

En demon av tunge tårer har flyttet inn i sjela mi, et troll av tunge tanker puster meg i nakken. En satan av mørk og øde jord prøver ta meg i hånda og vil jeg skal følge med. Men jeg lar dem ikke. Ingen av dem. Jeg er sterkere enn det. Jeg gruer meg til snøen kommer, til det blir glatt. Det kan være lettere å bli dratt i forskjellige retninger da. Men det er da, det er ikke nå. Jeg følger ingen satan.

Jeg har måttet gå så mye i meg selv, at det er nedtråkkede spor rundt hele, i str 39. Og en halv. Jeg går rundt og rundt, men jeg følger de samme sporene og finner de samme svarene. Selv når jeg har prøvd å se på meg selv utenfra, så finner jeg de samme svarene. Ingenting. Jeg holder min egen hånd, jeg lot trollet i nakken forsvinne med håret mitt, og tårene i sjela ser ingen uansett. Jeg vil skrive. Jeg vil skrike. Tenk, to ord, to handlinger, en skrivefeils forskjell, samme effekt. Men jeg gjør ingen av dem.

Jeg har vært nærme å gi opp. Jeg har klart holde hodet over vannet, late som ingenting. Lurer på hvor lenge jeg klarer det. Sinne. Sorg. Savn. Skam. Skyld. Hvorfor står ikke kjærlighet der? Eller det å elske? Det å kunne unne noen noe godt? Støtte. Det burde stått der. Min historie er min historie, ikke prøv ta den, ikke gjør den til din. Observer den. Klarer du ikke la min historie være nettopp historie, er du kun en satan jeg ikke vil rekke hånda til. Jeg vil ikke ledes ut i ukjent terreng, torner, kratt, sår på beina. Jeg trenger en som gir meg et puff i rumpa når jeg står fast, sier at det er ikke langt igjen, selv om vi begge vet det er løgn.

Jeg. Udugelig. Jeg. Ubrukelig. NEI! Det er ikke sånn. Jeg er jaggu meg bra nok! Jeg skulle ønske du kunne se det, at du kunne forstå den lange  veien jeg har gått, alene. At du kunne se den smale veien bak meg, som ikke engang har gatelys. Ingen drikkestasjon. Ingen tas i juks, for jeg er eneste deltageren. Ikke ser du at løpet mitt er like viktig som det andre, det alle heier på, det alle satser på hvem som vinner. Der er det både pitstop, det er lys, tribune, det er blomster, det er gullstjerner. Hva har jeg? Jeg har såre føtter, i str 39. -og en halv.

Det har vært stille på meg en stund, og det tenker jeg er ok. Jeg har lært at om man ikke har noe pent å si, så skal man ikke si noe. Jeg har lært at man skal ikke si alt man mener, men mene alt man sier. Jeg har lært meg den harde veien at det er stort sett seg selv som fortjener sin egen lojalitet. Min tillit er verdt mye mer enn å bli kasta til demoner, troll og satan. De tenker ikke over at jeg har slitte sko i str 39. og en halv.

Jeg er fortsatt student, jeg har begynt å jobbe. Jeg er fortsatt fantastisk. Jeg vet jeg er mye mer enn et lite menneske. Jeg vil ikke gjøre meg liten! Jeg vil ikke vandre i skygger av regntunge skyer, skal jeg ha frem regn kan jeg finne det i øynene mine selv. I sjela. Selv ikke et plaster funker på en ødelagt sjel. Men det gjør jaggu ikke melk heller.....

Jeg er sliten nå, jeg merker det er skumlere å smile enn tidligere nå. Men jeg smiler jaggu fortsatt, og jeg fortsetter å gå rundt og lete etter svar, små skritt av gangen. I str 39. -og en halv.

Å ikke kunne si jeg savner deg.

Jeg kan ikke si jeg savner deg. Jeg kan ikke holde deg i hånda, når jeg vil, hvor jeg vil. Har du kjent på den følelsen? Å ikke kunne si noe, til den man vil. Når man vil... Å ikke kunne si man savner deg til den man virkelig mener å si det til, betyr ikke at man ikke gjør det. Det er rett og slett mange ting som tilsier at det ikke er lurt. Det verker ikke hjertet når jeg hører stemmen din, eller ser deg, og jeg kan si jeg elsker deg, eller er glad i deg, en sjelden gang. Jeg kan ikke si jeg savner deg. Jeg vil så gjerne si det, jeg savner deg så masse. Men de ordene vil såre deg mer enn hva de vil glede meg. Hvorfor? La meg nå ta deg i hånda, og følge deg inn i tankene mine.

Jeg vil ikke si jeg savner deg, men jeg vil jo si nettopp det. Du kan få dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet om du sier det tilbake, eller dårlig samvittighet for å ikke si det. Jeg vet du savner meg. Jeg vet du vil si det. Men det er ikke bare meg, det er ikke bare foran meg du kjenner på den følelsen. Det er mange grunner til at du ikke kan si det, men det er enda flere grunner til at jeg vil høre det. Innimellom. Bare en gang. Bare en gang til.

Det snakkes en del om "pleasing", man vil si hva man tror den andre vil høre. Det er et vanskelig fenomen. For mener du da virkelig det du sier til meg, eller mener du det motsatte i andres ører? Jeg savner deg. Det går ikke et minutt uten at jeg tenker på hvor mye jeg skulle gjort for deg, alt jeg ville gjort annerledes, alt jeg aldri fikk gjøre. Likevel kan jeg aldri angre på en ting: At jeg er trygg på at jeg savner deg. At jeg vet at jeg elsker deg. At jeg ville gjort alt i verden for at du kunne være trygg, og lykkelig, for alltid. "If every Word I say, would make you laugh, I'd talk forever..."  Jeg ville det..

Jeg ville blant annet sagt at jeg savner deg, så uendelig masse. Det river meg i sjelen, i hjertet, og i livet mitt å ikke kunne si hva jeg virkelig mener, når som helst. Men tro meg, jeg mener det. Virkelig. Du, mitt alt.

 

Brente skuldre og svidd samvittighet

Måkene lager sin herlige måkelyd, og jeg vet ikke om de synger, skriker eller ler sammen. Jeg hører dem, jeg ser dem, og det er som at de tar med seg tankene mine på flyvetur. Opp over trærne, mellom skyene og ned mot vannet. Der blir tankene mine av, og av og til blir tankene til på de turene. Jeg ser meg langt meg tilbake, og utenfor meg selv. Jeg begynner å iaktta meg selv, se om jeg er rett i ryggen, se hvordan jeg går. Jeg ser på meg selv, og prøver tenke frem mine egne tanker, lese dem. Hva jeg ser, er at jeg har vokst. Jeg har tatt tak i problemene, og jeg ser det fra så mange flere vinkler enn før. Jeg håper jeg får igjen for alle tankene jeg har latt sveve hit og dit, gjemme seg bort og skrike frem i harde tårer. Jeg ser minner, minner jeg skulle ønske jeg aldri hadde måtte huske på, og minner som får meg til å pushe tankegangen enda litt lenger på neste flyvetur. Jeg ser ei jente som er blitt voksen, ei jente som jobber hardt for hva hun ser er riktig, og viktig, og jeg ser en jente som er blitt kvinne.

Jeg ser meg selv, og den samme måten er vel det jeg ønsker andre skal se meg. Voksen. Reflektert. Stolt. Innsiktsfull. Snill. Omsorgsfull. Rettferdig. Ikke streng, men grensebevisst. -om det ikke er et ord, så er det det nå. Jeg er ikke ekkel, jeg er ikke slem, jeg er ikke hevngjerrig, jeg er ikke ond. Når jeg flyr rundt med måkene, ser jeg andre som snakker, måkene flyr nærmere og jeg hører hva de sier. Jeg ser i øynene deres, at de fryder seg over at andre tror på det de bevisst fremsetter som løgn. De fryder seg over å lyve, se andre la seg lure, bli manipulert. "Hun lager bare kvalm og faen hvor enn hun er". Det er noe av det snilleste. Og jeg tenker at måkene mine ikke trenger høre, det er jo ikke sant. Det er ikke meg som blir beskrevet, jeg klarer ikke gjenkjenne meg i sånt. Det er jo ikke meg. Men igjen, det er noens glede. Jeg flyr videre på måkene, og ser meg selv gråte. Alene.

Jeg vil ikke ha sympati, jeg er bare ikke så flink til å gråte foran andre. Men innimellom er det litt mye for meg, selv om jeg vil være sterk og alt skal være fint. Ingenting er perfekt hele tiden. Det er på tidene måkene mine tar meg tilbake, de tar meg tilbake til der jeg er nå. Der er det venner, familie, kjæreste, og selvtilit. På søndag var jeg flink, og jeg ble stolt. Stolt av meg selv. Jeg har tatt de helt riktige valgene. Jeg hopper av måkene, og tankene fortsetter litt over meg selv. Jeg har møtt så fine mennesker, og jeg har møtt meg selv. Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet, ikke svidd samvittighet engang. Det eneste jeg har, er brente skuldre.

Du skulle bare visst....

"Du skulle bare visst hva som står på, hvordan jeg kjemper og sloss hver dag. Mot søvnløsheten, mot angsten som innimellom kommer snikende for å gå ut døra, mot stempelet i panna mi som sitter hardere enn de mest vannfaste sprittusjer. Du skulle bare visst, ikke gjettet. Ikke antatt. Ikke trodd et rykte. Ikke plukket en av de mange fjærer som engang var 5 stk av, som endte opp i ti høns. Du skulle ha visst. Du skulle ha spurt. Du skulle ha lyttet til svaret, selv om svaret kanskje ikke engang var det du ville høre. Du skulle likevel ha visst.

Hvordan kan du si du vet? Vet hvordan jeg har det? Vet hva jeg føler, hva jeg tenker, hva som er best for meg? Hvordan kan du si det ikke er noe håp, når de "håpløse" kun er de som ikke ser håp for sin egen fremtid? Hva vet du ommine grunner til å gjøre enten det ene eller det andre? Dette er et spill, et spill du har skrevet reglene til, og jeg får ikke engang dele kortene. Et spill hvor hjertesteinene mine er brikker, og du ser ikke at vi er forskjellige. Et spill hvor reglene kan endres underveis, men jeg får ikke vite om dem. Et spill hvor jeg til stadighet må stå over en runde. Du skulle bare ha visst.

Jeg har forstått spillereglene nå. Jeg har "svarteper". Jeg ble "idiot". Jeg fikk ikke kabalen til å gå opp. Jeg gikk tom for liv. Kall det hva du vil. Men du vet jo likevel ikke. Om du tror du vet, forklar da hvilken vei jeg har gått, forklar mine utslitte sko og mine træler i hendene, forklar mine såre øyekroker og mascaraflekkene på puta. Du tror. Du hører. Men ikke på meg. Du ser. Du ler. Men ikke med meg, men snarere av. Du har dømt meg. Men du skulle jo ha visst. Med sikkerhet. Men du antar. Det er nemlig noe jeg skulle ha visst. Det er nettopp det jeg gjør. Jeg vet. "

 

I dette er det nok flere som kjenner seg igjen, enten det er møte med barnevernstjenesten, en venn som har dolket en i ryggen, eller andre som har stemplet deg uten å vite fakta. Uten å vite din historie. Det er jo din fakta, og din sannhet. Din bagasje som går rundt og rundt på samlebåndet, og du kvier deg til å ta den av og fortsatt bære den med deg. Det er merker overalt på bagasjen, du vet sånne fine merkelapper hvor det står overalt den kofferten har vært. Det er ikke det det står. Det står ord. Ord som skriker. "SVIKER!" "DÅRLIG MAMMA!"  "SLEMMING!" "IDIOT!" "FORTJENT!" "HEVN!" Ordene skriker, og du synker sammen idet du løfter den tungt av samlebåndet, og du må starte på nytt, fremdeles med den samme bagasjen.

Når du åpner kofferten, treffes ansiktet ditt av spørsmålstegn, bilder. Tårer. Leker. Sengesett. Foreldremøter. Støvler på bordet. Det er drømmene dine, om hva du kunne hatt, men ikke kan ha likevel. Du har tråkket feil et sted i livet, og livets lære ble den hardeste kunnskap du sitter igjen med. Din straff kan aldri sones, dine skuldre vil aldri senke seg igjen. Dine tårer kan ikke kontrolleres, og hjertet ditt vil slå så hardt at det føles som om du ikke lenger lever. Og kanskje lever du ikke i det hele tatt. Du eksisterer.

I min bagasje ligger det store ord, skumle ord. Det er mørke følelser, og de vannes av tårene mine. Men de lyse følelsene, de spires av gledene mine. Hver gang jeg ser hjertesteinene smile, høre de le, se de strålende øynene, se de trives rundt mamma. Det er jo meg! Uansett hva som skjer, så vil jeg allrid være mamma. Mamma til to hjertesteiner, mamma til to fremtider, mamma til to kjærligheter. I sjelen også. Sjelemamma, det er jo meg. Jeg vet det er noen som har satt sine stempler, som i praksis betyr det er alt jeg kan være. Mamma i sjelen.

Det går mot sommer. Jeg klarte eksamen min på høgskolen med god margin. En fantastisk følelse etter tre mislykkede forsøk. Jeg hadde ingen gode forutsetninger for å bestå. Eller hadde jeg det?? Jeg har kvittet meg med noe bagasje på veien, jeg har gjort mye for å ta tak i meg selv og mitt, jeg har gått en lang, smal sti gjennom torner og kratt, men jeg kom meg dit. Kvelden før eksamen ble tilbragt sammen med politiet, og det var viktig. Men jeg klarte eksamen. Jeg gråt. Jeg gråt av glede. Jeg gråt av usikkerhet. Jeg gråt. Hvor går veien min videre? Den stien jeg har fulgt, ligger nå i tåkelandskap, i oppoverbakke. Jeg skal gå videre i motbakke.

Jeg skulle ønske det ikke var som dette, jeg skulle gjort hva som helst for at det ikke var som dette. Men jeg kan ikke. Det jeg kan gjøre nå, det er å vente. Jeg må ha tålmodighet nok til å fortsette stå i den kampen jeg gjør, fortsette å følge den smale stien jeg er inne på, selv om fallhøyden er stor og jeg har høydeskrekk.

Jeg skulle ønske jeg kunne blogge om hva hjertesteinene mine spiste til middag, eller at jeg stresser til foreldremøte, fotballtrening, turn, håndball, dugnad, eller at det er "den tiden" av året igjen hvor det skal selges lodd i barnehagen. Jeg skulle ønske jeg kunne sitte og planlegge siste rest av sommerferien nå. Med Tusenfryd, Sommarland i Bø, feriehus i Danmark inntil Legoland, eller kanskje et kveldsshow i Abra Havn og Kaptein Sabeltanns rike. Kanskje vi kunne reist til syden, eller kanskje det hadde blitt telttur i hagen. Kanskje hadde vi reist på stranda, eller spilt spill som alle skriver og deler på Facebook. At de er så lei de som klager over at de ikke kan reise noe sted som  koster penger med barna sine.... Du skulle bare visst.

Jeg hadde elsket å kunne gjort hva som helst med barna mine, dyrt eller billig. Tilogmed gratis! Den største gaven hadde nemlig blitt gitt til meg. Å se dem. Høre dem le, se dem smile. Jeg kunne latt de dynke meg i vann, bare for å høre gledeshylet idet de vinner vannkrigen. Å la dem ta på seg nye klær, fordi de har spist is som smeltet litt for fort. Å trøste dem om de tråkker på en kongle når de løper barbeint i gresset. Å irritere meg over den slurpete lyden av vannmelon, som selvsagt spises med hele ansiktet. Å høre de samme sangene om igjen og om igjen på repeat. Jeg hadde elsket disse tingene. Du skulle bare visst.

Hva som foregår hos meg, vet du overhodet ikke. Om du spør, så skal du få svar. Men spørsmålet er vel heller: Blir du lenge nok til å lytte til svaret denne gangen...?

 

 

Har du dårlig samvittighet?

Den siste tiden har jeg, som vanlig, tenkt endel. Og tankene er kaos, et evinnelig rot. Som vanlig. Men det jeg tenker på nå, det er ikke nytt. Bare for meg. Jeg tenker på de som har preget mitt liv på godt og vondt, mange år tilbake. Skolen. 

Jeg har hatt mange gode venner, og flere av dem har jeg kontakt med ennå. God kontakt. Jeg stoler på mennesker. Det er kanskje en svakhet jeg har. Men jeg tenker også på noe som står i barnevernets-papirene mine. "*** er annerledes." "*** presterer midt på treet." "*** er en som blir mobbet mye, og stadig havner i konflikter." "*** er en lystløgner som sin mor". Osv. Jeg sitter og tenker på disse tingene, jeg husker hvem som har sagt det. Følte jeg meg som en som ble mobbet? Nei. Jeg gjorde kanskje ikke det. Oppsøkte jeg konflikter? Nei. Jeg prøvde kanskje å løse dem. Var jeg annerledes? Nei. Jeg følte meg ikke annerledes. Er jeg en lystløgner som min mor? Har du noen gang møtt moren min, eller har du i det hele tatt det minste hold i å si slikt? Nei! 

Jeg har følt meg mobbet. Etter at jeg leste disse "vitneutsagnene". Jeg har følt meg hengt ut. Jeg har følt meg angrepet i et spill jeg ikke får være med å spille, det er ingen brikker igjen til meg. Først slike uttalelser har gjort at jeg har tenkt tilbake på skolen med skrekk. Var de jeg trodde var snille, var de egentlig ikke det? En angst kommer snikende. Angst for hvem jeg har involvert i livet mitt. 

Jeg var ikke plettfri selv, keg vet jeg ble kalt noen navn og svarte tilbake. Jeg vet jeg ikke er likt av alle, og det er ok. Jeg vet jeg alltid lot andre "snike" foran meg i køen i gym-timen. Jeg vet jeg alltid lot andre svare i timen før jeg uttalte meg. Jeg var sosial, og var med på ting jeg synes var gøy. Jeg reagerte på urettferdighet da som nå, og jeg vet jeg aldri ville være slem. Jeg husker engang, på barneskolen. Jeg var ute og lekte i skolegården, og fikk sparket en sten som knuste en rute til SFO. Den var ikke helt knust. Men nok knust til at den sikkert måtte byttes. Det knøt seg i magen, for jeg ville ikke noen skulle tro jeg gjorde det med vilje. Med tunge skritt gikk jeg dit, og sa det var meg. Det var ikke med vilje, og jeg gråt. Jeg var lei meg, og husker jeg sa jeg kunne hjelpe til å bytte det fordi jeg hadde ingen ukepenge-ordning. Jeg kunne ikke betale det. Men det skulle gå bra. Jeg vet ikke om skolen ringte mamma og pappa for å fortelle det. Eller om de måtte betale det. Men det var ikke med vilje. 

Noen av de i klassen sa ofte jeg var "gullungen til lærern", at jeg var "skolelys". Men jeg ville være flink. Etter å ha lest disse tingene om meg selv, er jeg redd. Redd for hvordan folk omtaler meg. Redd for å jobbe, evig student. Hva om jeg ikke innfrir kravene, vil noen igjen si "jeg lukter vondt"? En lærer sa det før. Jeg har lest det. Om meg. 

Jeg er ikke sint. Jeg bare lurer... Har du dårlig samvittighet? 

Stormer vil komme, men klippen er vekk.

Når det stormer som verst, vet jeg hvem jeg kan klamre meg til, hvem som er mine klipper jeg kan søke ly inntil. Men har du noengang tenkt over hvilken rolle du spiller for andre, hvilke løse steiner du har hengende som vil rase i havet med gedigne plask og skape fare og utrygghet? Har du tenkt over hvordan du virker til å være når det stormer for andre? Har du tenkt over hvem som ville stilt opp for deg? Hvem er din klippe? 

Jeg må ærlig innrømme at de jeg ville stilt opp 100% for tidligere, er ikke nødvendigvis de samme som jeg ville gjort det for nå. Selvsagt, om jeg ser noen som trenger hjelp så vil jeg hjelpe selv om takken aldri kommer. Men det jeg tenker på, er at folk har tatt sine valg og jeg har måttet ta mine, så de som før kunne ringe meg når som helst på døgnet er det ikke engang sikkert jeg ville svart med annet enn en SMS med et spørsmålstegn. Hvorfor? Har jeg blitt kald og følelsesløs, egoistisk og tenker kun på meg selv? Nei, jeg synes faktisk ikke det. 

Min oppførsel kommer mye an på hvordan du oppfører deg mot meg, og hvor mye jeg gidder finne meg i før det går utover meg selv. Et eksempel: Noen snakker dritt og kommer med sladder om noen som står meg nær. Jeg tar opp dette med dem jeg bryr meg om, etter å ha sagt jeg ikke vil høre om det. Så går det en stund, og den som har snakket, har snudd på flisa og hevder alt er min skyld, og den som ble snakket om velger blindt å stole på det likevel. Selv om det tilsynelatende er veldig viktig å "høre begge sider". Når det gjelder en selv, og egne goder, er det tydeligvis lett å glemme sine egne egenskaper. Det som var viktig for en. Ikke nødvendigvis et reelt eksempel, men sikkert endel som kjenner seg igjen i sånn. Drama. Bullshit. Aldri en mulighet til å forsvare eller beskytte seg selv. Dømmes. Nedenom og hjem. 

Jeg vet at det er enkelte mennesker som ikke er bra for meg i det hele tatt, de som skaper seg egne illusjoner av hvordan ting er uten å høre på andres opplevelser, de som ikke har peiling på hvordan en situasjon eller handling har føltes. Et møte med det offentlige, en krangel om matpakke, et misbruk i det private, en tillit brutt gang på gang, en tåre ingen har tørket, en bunnløs sorg som blir kastet litt sand over. Hvorfor tror du jeg vil gi deg mitt alt av tillit, støtte og kjærlighet når du er mer opptatt av deg og ditt og hva du blir forklart...? Hva som kommer av oppgulp fra en side, "alt er hevn". Vet du min side? Neppe. Og vet du? Selv om jeg savner noen innimellom, så er det greit. Livet mitt har fått en helt ny mening av de som sier de er her og faktisk viser det, og de som sa de ville være det men viste det med å gi blanke! 

 

Du ser meg, men hører du?

Sola skinner her jeg sitter på trappa og tenker. Huden blir varm, men inni meg er jeg kald. Ikke som kald i uten følelser, men kald fordi jeg har et frosset hjerte og isklumper er falt ned i magen. Det er mye nå. Mye vanskelig, og mye bra. På en gang. Det kan være vanskelig å skjønne forskjellen på de to tingene. Vanskelig og bra. 

Det er ikke en ting jeg ville gjort som kan gå utover mine kjære, bare så det er sagt. Men nå begynner jeg og slites mellom meg og meg selv. Dele eller holde kjeft, smile eller gråte, være offer eller ikke. Jeg har valgt å ikke være offer. For noe. Mine valg er det eneste rette nå. 

De siste ukene har jeg fått blitt mer kjent med noen, på skolen. Livredd for å dømmes har jeg åpnet meg litt mer. For noen. Noen vet hva jeg er takknemlig for. At mine hjertesteiner har fantastiske fosterforeldre, som gjør alt godt for mine når jeg ikke klarte det. Noen vet at jeg møtte rådgivningskontorer for kriminalitet i år, med en søknad. Og noen vet datoen jeg skal i tingretten. Men selv om noen vet, og jeg er veldig takknemlig for at de vil høre, så er jeg bekymret for å dømmes. 

Jeg vet at det er mine egne negative tanker som former mine tanker, jeg vet jeg ikke skal pålegge andre en tanke om hva de evt tror om meg. Jeg vet jeg er på litt tynn is med meg selv. Jeg vil jo ikke pålegge andre mine tanker, eller mine problemer. Jeg vil ikke ha sympati, jeg vil ikke ha "stakkars deg". Jeg vil ha "Så godt og se deg!" 

Jeg setter så utrolig pris på de jeg har fått en god kontakt med. En klem med lykke til, og en tanke om at jeg skal klare smile neste dag. Det holder meg oppe. 

For noen år siden fikk jeg et spørsmål, som jeg har tenkt så mye på. "Hvorfor har ikke du bare tatt livet ditt?" Først ble jeg sint, og tenkte at hvilken rett har dette mennesket til å ønske meg død?? Så lot jeg det gå oppom hjernen en runde til før jeg svarte. "Hvorfor skulle jeg? Da gir jeg jo opp. Jeg vil ikke at mine barn skal huske meg som en som gir opp." Jeg hadde allerede da valgt og fokusere på de positive tingene som holdt meg oppe, fremfor de negative følelsene som trykket meg ned. Jeg er fortsatt der. 

Jeg har valgt å ta tak i min egen situasjon, jeg har samarbeidet en del med barnevern, politi, advokater, politijurister og andre. Jeg har kanskje ikke samarbeidet, men tatt tak i de tingene jeg mener er viktig blir skrevet at jeg vil jobbe med. Jeg vil bla skilles. Ved dom. Jeg har valgt å ikke ønske noen kontakt overhodet med med enkelte mennesker. Mennesker som ikke er bra for meg, mennesker som gjør sorgene tyngre å bære enn gleden ved å prøve takle dem. Men hører du hva jeg sier? 

 

Innenenfor persiennene.

Når jeg tenker, liker jeg å være alene. Tingene jeg tenker, er vanskelig å reagere på selv, så jeg vil ikke slippe så mange inn. Jeg vil ikke pålegge folk å måtte tenke, å måtte reagere. Men skrittene jeg går, er tunge. Innimellom. Når persiennene skal dras opp eller ned. Jeg har nå begynt dra mine opp... 

 

Jeg har så smått begynt fortelle. Stå til ansvar for meg selv. Innse ting og tørre si det høyt til de rette instansene. Jeg er ikke ute etter hevn. Men folk er så raske til å tro på en side, og dømme den andre deretter. Slette. Blokkere. Ikke ville la meg dra opp persiennene. For innenfor er det bare jeg som ser. 

Jeg skriver litt i ny og ne, men hodet mitt jobber overtid hele tiden. Uten avspaseringsmulighet. Det er møter, samtaler, det er tanker. Det er meg. Jeg kjenner fortsatt knivene stå i ryggen min, av enkelte som plutselig snudde som vinden. Men det er greit. Fokuset er meg. 

Jeg må tenke på meg selv nå, jeg må tørre sette opp et speil innenfor persiennene og tørre innse hva som har vært, hva som er og hva som kan bli. Mange vil si jeg er egoistisk, mange vil si jeg er hevngjerrig, mange vil si jeg lyver. Men de har ikke vært innenfor mine persienner. De vil heller ikke se dit om de får myligheten. De valgte heller å sette en klar dolk midt i ryggen min, så spissen pirket bort i sjelen min. Men det er greit. Om de engang forstår, så er døren lukket. Jeg må være så egoistisk, så hevngjerrig, så "meg" at de får ikke komme inn igjen. 

Innenfor mine persienner er det skjedd mye. Og jeg vet at om det hadde vært på film, hadde man kunne sagt "Jeg er glad det bare er på film". Alle kjenner noen som kjenner noen, eller som vet om at det er ikke så lett som man tror. Når ting kommer for en dag, så brukes det i mot en. Man kjemper harde kamper dag ut og dag inn. Men man smiler, så ingen ser. Man sminker seg, så ingen ser. Man drar ned persiennene med vilje. Det er tross alt bedre sånn. 

Av de som er igjen, er det støtte og omsorg. "Du burde sagt noe før". Kanskje jeg burde det. Men hvordan skulle jeg da kunne bygge meg sterk, og klare takle persiennene som ble dratt opp, for tidlig? Nei. Jeg klarte ikke det. 

Jeg er mamma. Og det finnes ingen unnskyldning for at jeg ikke har klart passe på hjertesteinene mine. Men hjelper du meg med å åpne persiennene mine, så kanskje du forstår. Kanskje du forstår at selv fra utsiden er ikke vinduene mine rene, kanskje du forstår hvorfor jeg kan smile med munnen og gråte med sjelen. Jeg er mamma. Sjelemamma. 

 

 

Lokket er av, men det har ikke kokt over

I skrivende stund sitter jeg på en flyplass, et sted. Sist, slet jeg med angst... Ble livredd, mye folk, noen var sinte, det var forsinkelser. Jeg trur angsten min oppsto fordi jeg reagerte på de som ble sinte, jeg ble redd. 

De siste dagene har egentlig vært litt fine, men også litt vanskelige. Noe dere kanskje ikke tenker over, er hvor mye det kan bety å feks sette seg ned med noen og spørre hva de holder på med. Jeg føler jeg går litt på nåler nå. Folk har begynt å få vite. 

Vel, jeg lar dem vite, når de spør. Jeg har mine opplevelser og erfaringer, men det betyr ikke at det er den fulle sannhet? Gjør det? Vel, for meg er mine erfaringer min sannhet. Men andre ser andre ting. Og mange ser ingenting. Men når folk spør, så svarer jeg. Jeg har tatt av lokket, og latt folk snuse litt oppi kjelen. Oppi min "situasjon". I denne kjelen er dagens rett "sjelemamma". Bestående av ingrediensene erfaringer, tanker, savn, refleksjoner, mer tanker, sorg, forståelse og empati. Serveres med fersk åpenhet og ærlighet ved siden av, med et forsiktig dryss av anger. Og jeg har selv flyttet litt på lokket. 

Jeg skriver mye rart jeg, jeg er fullt klar over det. Men jeg er redd for at noen skal dømme meg, så jeg går litt stille rundt omkring. Men jeg velger likevel å stole på de rundt meg, som viser interesse til å løfte litt mer på lokket, røre litt rundt i dagens rett og ta til seg inntrykkene av ingrediensene. Sjelemamma. Dagens rett, servert på sølvfat. 

Jeg har tatt et så vanskelig valg, men jeg vet at om de "rette" vil ta tak i det, så tar jeg i mot konsekvensen, for mine hjertesteiner skal rettferdiggjøres. Ikke meg. Jeg har kontaktet politet, igjen, og innrømt hvordan jeg har sviktet. Jeg er klar. Der har du kraften i dagens rett, bevisstheten min. Den er klar, men sterkere enn sånn chili som får huden til å este om man tar på den.... Chilien altså... 

Ikke synes synd på meg. Jeg er bevisst min egen situasjon, og hvor jeg har mislyktes. Vær heller stolt av meg, at jeg tør og klarer og prøver. 

- det er jo tross alt jeg som har løftet på lokket... 

Store tanker i liten kropp

Det er ikke så ofte jeg klarer få ned tankene mine lenger. Men, jeg tenker større tanker enn noen gang. Og kroppen føles mindre enn noengang når tankene tar overhånd. Akkurat nå sitter jeg helt stille, innerst i et hjørne, jeg observerer. Men øynene mine får ikke med seg hva jeg ser. Jeg er redd i dag. For å dømmes. 

Siden sist har jeg fått veldig mange bra tilbakemeldinger etter det intervjuet som jeg skrev litt om sist. Men jeg blir reddere, mer sårbar for min egen historie og frykten for å dømmes blir større. Jeg tar tunge skritt opp bakken til skolen, og går rett på do og nærmest gjemmer meg litt. Jeg må manne meg opp for å være i et eget valg jeg har tatt. -studere. Pensum er ok, klassen antar jeg er ok (jeg må si antar da jeg ikke har pratet veldig mye med så mange på disse månedene). Jeg vil se det beste i alle situasjoner, men jeg sliter med å se det beste i meg selv. 

Jeg har måttet ta mange harde valg. Venner viste seg å ikke være venner, politi har vært involvert, jeg har mottar trusler. Men jeg har to hjertesteiner som ikke trenger se mamma'n sin ha det tøft. Jeg vil de skal være trygge, jeg vil de skal bli ivaretatt på den beste måten som tenkes kan. -så lenge jeg ikke kan det. 

Men hvordan avgjøres det egentlig om jeg kan eller ikke? Hvordan kan man bevise omsorg når man ikke får sørge for noen? Ikke smøre matpakker, ikke vaske klær, ikke trøste eller være den "teite" som nekter å gå ut i pysjen på kvelden for å fange sommerfugler? Noen timer under samvær, under tilsyn. Viser det hvordan jeg ville sørget for mine kjære i alle situasjoner? Hvordan jeg ville vekket dem, hvordan jeg ville sunget for dem når de var nedfor eller skulle sove, hvordan jeg ville motivert de til å være nysgjerrige, utforske livet og verden? Sier det mye om hvordan jeg ville holdt rundt dem når vi så TV? Eller hvor mye jeg ville gitt dem av oppgaver hjemme, ikke bare for at ikke jeg skulle gjøre alt, men for at de skulle føle de klarte noe, og kunne få ekstra skryt? Hvordan kan jeg bevise at jeg ikke vil snakke "sak" med dem selv om ikke tilsynsfører er der, men faktisk prate med dem om de tingene de har opplevd og de erfaringer de har som andre barn kanskje ikke har? Hvordan kan jeg få de til å tilgi meg for at jeg mislyktes, uten at de vil føle skyld? Hvordan kan jeg vise at jeg er faktisk mamma, og jeg klarer være mamma på så mange måter? Ikke bare det materielle som senga deres, klærne deres, lekene deres og leksene, men å kunne trøste, støtte dem, la de oppleve all den trygghet og kjærlighet jeg kan gi. Gi de støtte, hjelpe de til en god utvikling, sosialt nettverk, la de formes som de barna de er???  

Jeg undrer på dette..... 

Marker ditt skudd, jeg er naken

Her om dagen gjorde jeg noe rart. Spennende. Vanskelig. Tungt. Fint. Hardt. Ærlig. Brutalt ærlig. Jeg kledde sjelen min naken. 

Jeg var så heldig å skulle få være med på er arrangement for å fortelle litt om hva som surrer i hodet, hjertet og sjelen til "sånne som meg". Foreldre med fratatt omsorg. Kjære vene som jeg gruet meg. 

Jeg visste jeg skulle møte flere representanter fra bla familievernkontor og barnevernstjenester. Media. Men jeg visste ikke at jeg er så ekte, så brutalt ærlig. 

Jeg fikk en hyggelig introduksjon, sammen med en svært god venn av meg. Jeg turte se de i øynene. En stund. Jeg skulle lese innlegget "Ny dag". Jeg gjorde det. Jeg gråt. Jeg lot de se meg naken, med alle muligheter til å dømme meg nedenom og hjem. Og litt lenger. Og tilbake igjen. Jeg satte meg selv i en selvstigmatiserende posisjon, hvor jeg dømte meg selv før de evt gjorde det. Jeg rev sjelen min naken med mine såre, ydmyke ord og tanker. Men ingen dømte meg. Bare jeg. 

Jeg har lært meg å innse min situasjon, at man ikke bare eksistere, man må leve litt også. Dey betyr ikke at jeg ikke vil ha hjem hjertesteinene mine, for tro meg virkelig, det vil jeg. Men jeg vil skrive litt om hvor jeg står i forhold til meg selv, naken, sjelen flyr over hodet mitt, og edderkoppnettet av tanker skal prøve fange den inn igjen. 

Vi spiste litt, jeg fikk både luftet og roet hjernen min, og vi fortalte om hva vi opplevde. Vi som foreldre. Noen ville høre på oss. Det var skummelt. Jeg så de voksne, de "profesjonelle" faglærte om det er riktig å si, de gråt. Jeg så tårene deres. Det gjorde det litt trygt i alt det skumle. De hadde sjeler de også. 

Så, skulle vi gjøre alt engang til. Jeg har tenkt på det her siden her om dagen. Jeg kledde ikke sjelen min naken,, jeg skar den fra hverandre med motorsag. Høres rart ut, jeg vet, men jeg åpnet meg enda mer denne gangen. Foran barnevernet. Tårene var våtere, pausene var lenger, hjertet dunket hardere, pulsen var høyere, og jeg følte meg mindre. Jeg var klar for å peppres, dømmes, få det skrevet et sted at det her var uendelig kjedelig, at jeg er uegnet, at jeg ikke kan kontrollere følelser. Men det kom aldri. 

 

Det kom trøst, det kom støtte, det kom forståelse. Klemmer. Det kom respekt. Applaus. Det kom et ønske om at jeg skullle love å aldri mer definere meg som "bare en mamma uten barn". De så meg. De respekterte meg. De var ærlige. Jeg er en ressurs. Jeg var redd. Jeg gråt når jeg fikk beskjed om at jeg var modig. Jeg knakk da de sa de ble rørt. Stemmene våre ble hørt. Selv om de stemmene bare hvisket. 

Masse følelser. Det har gått noen dager. Jeg er ikke lenger naken. Jeg har kledd på sjelen min, alle de tilbakemeldingene vi fikk. Men sjelen kan bli naken igjen, om noen ønsker og vil høre. Frem til det.... 

Jeg er fantastisk dyktig, modig, sterk. Jeg er en fantastisk utgave av meg. Ekte. Brutalt ekte. 

Tom for solnedgang, full av tårer

Jeg sitter og ser tomt ut i luften, ser på solnedgangen som var i sta, ser snø, vann, fjell. Alt er tomt nå, men likevel så sterkt. Jeg fikk mailen i går. Mailen jeg visste kom, men som jeg ikke ville ha. Vedtak. 

Jeg har sett solnedgangen så mange ganger. Det er vinter. Enda engang en vinter jeg ikke kan bygge snømann, gå på ski, søle kakao eller henge opp våte klær. Ikke med hjertesteinene mine. Et hjerte virker snart å lage snøkrystaller for hvert slag, og isen rundt det begynner briste mer. Jeg er blitt kald, rådløs, skeptisk. Lei meg. Tom for solnedganger. 

Det er ikke så mange som leser dette, og det er ok. Dette er mitt. Hva er nytt...? Jeg trodde jeg hadde en ok samtale med barnefar denne uka. Snakket om samvær, samarbeid. Fremtiden. Ikke fremtiden med oss, nei ellers takk, men fremtiden for hjertesteinene mine. Så tok samtalen en vending. Han vil ikke forstå at jeg vil ha en navneendring på hjertesteinen min, den minste. Så kom en sms. "Vær obs på at jeg skal gjøre alt i min makt for at ungene blir værende der de er!" -altså i fosterhjem... I denne samtalen før denne sms'en, var han positiv til at vi skulle få til et samarbeid, at hjertesteinene kunne bo hos meg, han var positiv til en tilbakeføring. Så kom vedtaket. 

Jeg har denne gangen som de andre, krev tilbakeføringssak på egenhånd. Det har virket sånn hver gang. Jeg har vært i møter, alene, lest papirer, alene. Denne gangen var ikke noe unntak. Men, siden jeg ba ham dra i høst , så var han kun part ovenfor minste hjertestein. I hans anførseler via advokat: "Krav om tilbakeføring avvises. Barnevernet opprettholder omsorgen." Det gjorde vondt. Utrolig vondt. Det føles som at hjertesteinene mine er "gitt bort". Det er kjempehardt i mamma-hjertet. 

Jeg har heldigvis noen rundt meg, som tørker tårene mine og holde rundt meg når jeg lydløst hulker av sorg, smerte, skuffelse. Jeg føler ikke jeg har fått noen vurdering pr nåtid, jeg føler det kreves at jeg beviser en endring men jeg får aldri muligheten til å bevise noe. Hvordan kan jeg vise omsorg for hjertesteinene mine om jeg ikke får se dem? Hvordan kan jeg vise at jeg ser mine hjertesteiners behov fremfor mine egne når jeg ikke får planlegge dagen sammen med dem? Hvordan kan jeg vise st jeg støtter dem og vil gjøre alt for dem, om jeg ikke får si det? Hvordan kan jeg, mamma, noengang være bra nok?? 

Det begynner å bli mørkt nå. Ute. I sjelen er alt en karusell, en karusell av kaos, tårer, sorg, skuffelse, det sterke ønske om å kunne bety noe, ønsket om å bli trodd og ikke fremstilt som en svak løgner. Jeg føler meg mislykket, dømt til en dom som aldri kan sones. Det er vondt.

Noen viser seg som oppriktig bekymret for meg, eller nysgjerrige, det kan man velge. Jeg føler på kroppen hvem som er her for meg, som er venner. Jaja, får se om jeg får beskjed om at dette også er personangrep da, og "uthenging" av noen. Såfall, sorry, men du burde satt deg ned med meg og hørt min side. Dette er mine følelser. Jeg er ansvarlig for hvordan jeg skriver dette, ikke hvordan du oppfatter det. 

Søknad om å være bra nok = avslått tvert. 

Ho bitcha. Det er visst meg det.

I en presset situasjon kan mange si og gjøre ting som burde vært usagt og ugjort. Men likevel så må ting innemellom ut. Jeg må ha ting ut. Jeg vet mange følger med her for å kunne relatere seg til ting jeg skriver, vanskelige ting blir satt ord på. Men, nå er det egentlig ikke vanskelig. Nå er det mer trist. 

Jeg har aldri prøvd fremstå som en engel, men jeg har virkelig funnet ut hvem jeg kan stole på, hvem som har en interesse av å være i livet mitt og hvem som bør få min oppmerksomhet. Jeg vet hva som har gått galt tidligere, hvor jeg har tråkket feil, jeg har jobbet med meg selv veldig lenge for å komme dit jeg er nå. Jeg skriver for meg selv, dette er min dagbok, kjære vene jeg kunne skrevet så masse! Om bla folk jeg har hatt i livet mitt, om de som jeg selv har forlatt i et ferdig skrevet kapittel, om hva jeg føler når jeg ser enkelte mennesker. Men jeg har ikke tenkt til det, fordi den bloggen her er om hva jeg tenker, hvordan jeg jobber i en kamp om mine hjertesteiner, noe folk kan relatere seg til, noe som sjeldent blir snakket om. 

Noen relaterer seg til hva jeg skriver mer enn andre, og det er naturlig. Jeg skriver som jeg gjør fordi dette er en privat dagbok, men en offentlig blogg. Siden mine hjertesteiner er der de er, borte fra meg, så skal jeg ikke ut med hvem jeg er, hvem de er eller hvordan noen hører sammen med noen. Nettopp fordi jeg ikke vil utsette mine små for noe. Men enkelte skjønner ikke det. Når jeg feks får en melding, og svarer "det står ikke noe sted på den bloggen at den er min", så er det ikke det samme som at den ikke er det, men jeg ville jo tolket det som at det ikke er offentlig hvem som skriver. Altså, for dere der ute som leser er jeg fremdeles anonym. Men, noen føler seg visst mer truffet enn andre. 

Synes det er sjarmerende, at etter det ene innlegget mitt, følte flere seg truffet rundt hvem jeg hadde fattet litt interesse for. Litt kjipt å skrive "beklager, det er ikke ment til deg" til småbarnspappaer og andre. Poenget er, at selv om man kan relatere seg til en ting, så er det ikke sikkert det omhandler den. Og jeg er så langt i fra en engel, men jeg er ærlig. Jeg vet hvordan "situasjonen" min er, og noen vet det. De som har tatt seg tid til å spørre. De setter jeg pris på. 

Jeg skrev med en venninne i sta. Hun vet situasjonen min, hun vet jeg er sterk. Andre vil ikke jeg skal være sterk. Jeg skulle så ønske folk forsto jeg, men noens hester er høyere enn hva kameler er å svelge. Jeg har innsett hvor mine svakheter ligger, og jeg har i berømt det for meg selv jeg. Men før man uttaler seg om meg og mitt, bør noen gå min vei, leve mitt liv, føle mine følelser, gråte mine tårer. Antagelser og bullshit er ikke det samme som å "vite". Som jeg sa, jeg blir trist. 

 

 I livet mitt nå er ikke de samme som var i livet mitt for et år siden. Noen er ute av det, noen er inne i det. Det som er så fint, er at venner er den familie man kan velge selv. Jeg har venner. Jeg har venner som har vist interesse, jeg har venner som har spurt, som har lyttet. Men enkelte aper er vant til å bli flaskeforet fremfor å skaffe egne bananer. Den får dere tolke som dere vil. Jeg er visst bitch jeg. Jeg tenker at om det er "bitchy/bitchete" og bry seg om de jeg er glad i, prøve få til et godt samarbeid med folk som har betydd noe for meg, se positivt på fremtiden, og være meg selv... Da er jeg visst bitch da. 

 

Jeg vet best hvordan ting rundt meg er. Men jeg er vel bitch da, som vil dele fakta med andre. Eller så er jeg vel bitch for å ikke fortelle. Uansett sier jeg takk, for jeg har lært at bitch bør stå for Babe In Total Control of Herself ❤️ 

Godt nyttår mine venner ❤️ 

"Du har dame!" -"Drit i ho!"

Jeg har mye på hjertet nå, men ikke så mye i fingrene. Jeg har det merkelig. Det er en fin definisjon føler jeg nå. Det ble drama i går. Jeg ble lei meg. Jeg ble lei meg på onsdag også. Jeg fikk en mail. Noe som hadde kopiert en meldingstekst mellom seg selv om x-n... Langt. Da han og jeg var gift, og vi hadde det bra,- trodde hvertfall jeg. Men etter hva jeg leste, så må han ha hatt det ganske fælt med meg... Det var sex. Og ikke mitt sex-liv. Neida.... Jeg har sittet de siste dagene , grubla på om han egentlig vet hvor vondt det er. "Min største drøm er å ha sex med deg, du er så vakker." "Du har dame!". "Drit i ho da, spiller ingen rolle om jeg har det, er jo deg jeg vil ha!"

Jeg lurer på om det er noe man blir kvitt, eller om det var pga meg han holdt på sånn...? Dette er jo ikke første gangen.... Kanskje jeg var så kjip at jeg tvang ham til å gjøre det....? Nei vet du hva! Det er hvertfall IKKE tilfelle! Jeg er ikke grunnen til at noen velger å gjøre sånn mot andre. For det første, gå bak ryggen på den man liksom er glad i, over såååå lang tid, få jenter til å se på seg selv som skitne og "billige". Jeg leste alt det som var skrevet, jeg har lest det mange ganger. Det stikker i hjertet. "Drit i ho...." Hvor mange ganger har du  gjort det nå? Hvor lenge dret du i meg? Hva følte du når du skrev det? Angrer du...?

 

Følelser?? SKUMMELT!!!

Jeg har hatt mye tanker i hodet i det siste. Jeg har hatt følelser jeg ikke engang visste jeg hadde, og jeg har tatt noen oppgjør med fortiden. Jeg har bedt noen om unnskyldning. Jeg har skrevet om denne personen tidligere. Men nå, nå har jeg skrevet følgende: "Dette burde vært sagt for lenge siden. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, men jeg er lei for det. Jeg er lei for at samarbeidet vårt ble umulig, jeg er lei for at jeg ikke hørte på deg, og jeg er lei for at jeg ble vanskelig. Og jeg vil også si takk, takk for at du ikke gav opp meg, takk for at du prøvde så hardt du kunne, og takk for at du så min lille hjertestein da ikke jeg gjorde det. Jeg vet ikke hvordan jeg kan si dette annet enn nettopp det, unnskyld og takk. God jul.".

Denne personen kom bort til meg med engang, og klemte meg, og vi gråt bittelitt begge to. Og det var god gråting synes jeg. Jeg ville ikke rydde opp i min egen samvittighet, men det er ikke riktig at jeg  skal være bitter, at jeg skal være sint, når jeg vet det som skjedde var rett.

Jeg fortalte at jeg hadde gjort det, til en fyr. Ja, det er en fyr. :) Det har dukket opp en i livet mitt, som jeg må si har vekket interessen hos meg. Men nå er jeg redd. F-ordet kan slå meg rett i støvlene nå, og jeg som helst går barbeint da.... Følelser. Jeg tør ikke. Ikke nå. Vil han ha meg, så finner vi ut av det vet jeg, men likevel, det er så skummelt. Jeg tror ikke han er i nærheten av det ekteskapet jeg har lagt bak meg, men hva om hvis om dersom....? Alt er skummelt nå, det er hjertesteiner på hver side. Men, det var det da også, for 6 1/2 år siden. Men, det hjelper jo ikke. Dette er annerledes. Det er så mye rundt det....

Jeg er kjip,m men jeg har gitt beskjed om at jeg ikke vil inn i noe nytt nå, ikke før jeg vet litt mer hva fremtiden vil bringe meg. Kanskje det bringer oss sammen? Kanskje det er meningen jeg skal være alene? Jeg vet ikke pr nå. Jeg vet han er fantastisk snill, jeg så det i øynene hans også. Jeg fikk leke med barn, jeg fikk kile og tulle, men også si fra når det var nok, og på tide og legge seg. Snøballkrig og middag, alt var fantastisk <3 Men det er det skumle f-ordet da....

Det har vært mye følelser i det siste, jeg har troppet inn i politikk, for fullt, og det blir mer studier på nyåret. Og jobb da. Jeg jobber mye med meg selv, jeg jobber mye med å forstå. Jeg vil forstå barna, meg selv, og situasjonen. Og jeg har forstått for lenge siden. Jeg har endret meg veldig. Jeg vil gjerne omtale det slik: "Jeg ble voksen da jeg fikk barn, men jeg vokste opp da de ble borte fra meg..."

Jeg har jobbet mye med å forstå følelser. Mine følelser. Jeg kunne hoppet rett inn i forhold, og blitt samboer, og endret navn og forlovet meg og alt som er, i frykt for  være alene. Men det blir jo så feil som det kan få blitt. Ja, jeg blir trist når noen snakker om x'n og den nye samboeren hans.... Jeg orker ikke forholde meg til det. Underbevisstheten min begynner da lure på om det er sånn man skal ha det, være gift lenge og så plutselig, uten særlig forklaring, velge en annen samboer, men likevel fornekte at det har vært noe på "gang"... Gå fra å være gift til offisielt ha ny samboer på to uker synes ikke jeg er riktig. Jeg vil hvertfall ikke gjøre det sånn.... Jeg har aldri bodd med noen andre enn ham, jeg har ei heller aldri bodd alene. Dette er nytt, dette er følelser. Dette er meg.

Jeg stiller mange skeptiske og kritiske spørsmål til denne fyren, stakkar han får gjennomgå. Men det skal feires bursdag, og snart jul. :( Har tatt noen vanskelige valg når det gjelder jula.... Men det kommer senere.

Nå skal jeg tenke, på om jeg bør snakke med "noen" om hva jeg fikk vite i går, om fortid og fremtid bør gå hånd i hånd eller om jeg må fly avgårde litt på mine rufsete vinger. Takk for hjelpen alle "julenisser" der ute. Dere forstår.

- Og det gjør jeg også <3

Lykkelig separert og sjelevenner

Det har skjedd så mye i det siste. Han ville "tenke litt på hvor ekteskapet var på vei". 3 uker etterpå hadde han ny kjæreste som var på vei til å flytte sammen med ham, meklingsattest var godkjent, separasjonspapirer var sendt inn... Men forskjellen fra de tre ukene, og til nå (tre uker etterpå), jeg føler ikke. Jeg føler ikke sorg, jeg føler ikke sinne. Jeg føler ikke!

Dette er ikke noe traumatisk over dette, jeg har jobbet med dette lenge. Jeg har jo visst det kom til å skje. At det skulle komme til en dag, hvor jeg ikke lenger var bra nok. Jeg har lenge slått meg til ro om at vi ikke kom til å bli gamle sammen, det var ikke snakk om "om vi kom til å gå fra hverandre, men når". Likevel er det rart. Det er rart å vite at jeg ønsket så inderlig å bli satt pris på, at jeg ønsket være den noen ønsket ta vare  på, at jeg gav opp min egen personlighet, min sjel. Det er rart, at uansett hva som skjer så kan jeg ta med meg ekteskapet videre i livet som et avsluttet kapittel, en erfaring. Ikke en sorg, ikke en sterk smerte fra helt ned i sjela, eller hat eller noe. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg merker selv en stor forandring på meg selv.

Jeg har prøvd si høyt til meg selv, at jeg har det bra. At jeg aldri har hatt det bedre. Det høres rart ut. Jeg savner ham. Eller savner jeg det å ikke være alene? Det er det lengste forholdet jeg har vært i, det mest seriøse- men skjebnen sparket sjela mi i bakhodet og sa at nå måtte noe skje. I løpet av tre uker, skjedde følgende: Han sa, etter at jeg spurte og maste, at han trodde han trengte litt tid fra meg for å finne ut av følelsene i ekteskapet, meklingsmøte ble avtalt, det ble ordnet med husleiekontrakt for min del, meklingsmøte ble gjennomført (alene), den ble godkjent og attest ble utstedt, separasjonspapirer ble fylt ut, sendt inn, han fikk seg ny kjæreste. Underveis og i ettertid, har jeg hatt møter med barnevernstjenesten, psykisk helsevern, familiekontoret. Jeg har tatt tak i meg selv, jeg har hatt fokus på meg selv. Jeg har endret navnet mitt. Ikke bare på facebook, men i det virkelige livet. Som jeg skrev: "Du ville ikke løse dette med meg, du gikk raskt videre, og det er ingen grunn for meg å tviholde på det navnet. Sorry."

Det er ikke noe traumatisk. Kanskje noen oppfatter det som litt merkelig, at jeg ikke gråter, at jeg ikke vil hevnes, jeg er ikke sint. Jeg er blid, jeg ser fremover. Når jeg er alene, så tenker jeg litt. Jeg tenker på de gode minnene jeg kan ta med meg som positive erfaringer, og jeg legger de negative tingene bak meg. Jeg vil ikke være bitter, og hevngjerrig. Jeg vil være den **** som folk ble kjent med, som folk kanskje har savnet. Jeg vil være den meg jeg trodde jeg måtte gi opp.

På mandag gjorde jeg noe jeg aldri trodde jeg ville gjøre. Jeg reiste til et ukjent sted, med masse masse ukjente mennesker, og gav meg med i en konkurranse i en ukjent ""sport". Er poker en sport?? Vet sannelig ikke hva den rette terminologien er på det. Men, poenget er, jeg valgte selv å omgås så vilt mange ukjente mennesker, på en og sammen gang. Jeg gjorde det overhodet ikke bra, men jeg gjorde det.

I skrivende stund sitter jeg og smiler. Jeg mottok nettopp en svært hyggelig telefon, fra noen med en bekreftelse rundt samarbeid med meg. Det var så mange flotte ord! Og det som er så utrolig fint, er at jeg klarer og ta de ordene til meg og vite at de stemmer. Innsikt. Omsorg. Imøtekommende. Åpen. Ja, det er karakteristikker jeg vil kjennes som. Den dagen jeg blir borte, så vil jeg ikke folk skal tenke "ja men hun gjorde jo sånn og det var ikke greit!" Jeg vil folk skal tenke " et varmt hjerte er på utlån til andre som trenger litt kjærlighet, - til vi sees igjen." Nei, jeg har ikke planer om å gjøre noe sånt! Så ikke gidd tenk på det. Jeg vil prøve påvirke hvordan folk rundt meg kan huske meg mest mulig positiv. Det er jo slik jeg føler jeg er. Solstråle. Sunshine. Blomst. (nei forresten, blomster visner). Jeg vil ikke folk skal savne meg, jeg vil folk skal glede seg over og kunne være sammen med meg.

Jeg vet noen gjør det. Jeg har møtt noen utrolig flotte mennesker den siste tiden. Jeg har fått noen nye venner, som jeg vil bevare i sjelen  min. Sjelevenner. Vi utfyller hverandre perfekt, kan avslutte hverandres setninger, kan sitte uten å si noe og plutselig begynne å le. Det er herlig. Eller så kan vi snakke i timevis. Om alt. Om ingenting. Det er slik jeg vil ha det. Det er da jeg føler meg veldig vel. Rundt mennesker som ønsker være rundt meg, som gir meg positiv energi, som jeg kan glede og når jeg reiser kan jeg føle "Nå  har vi hatt det fint sammen!". Jeg har møtt en mann, som er nettopp alle disse tingene for meg. Sjelevenn. Han er en del eldre enn meg, og jeg vil aldri slutte å prate når vi snakker sammen. Jeg har møtt en kvinne også, som er som min tvillingsjel. Det er så mye følelser, og vi er som to puslespillbiter som endelig har funnet sammen. Om du leser dette, kjære gode flotte deg, så håper jeg du tenker "det er meg hun mener!" Det er bare noen av de jeg har møtt i det siste, og det er så herlig å kunne få igjen litt kontakt med de som har forsvunnet litt lenger ut i livet mitt.... Jeg savner mange mennesker i livet mitt. Det er mange mennesker jeg elsker å være rundt. Men jeg vil være veldig forsiktig med å kunne bruke ordet "elske" som en beskrivelse av følelser i min egen sjel, ovenfor andre. Til andre. Mot andre.

Jeg er lykkelig separert. Kanskje. Jeg er hvertfall meg. Ekte som bare det. JEG ER EN EKTE MEG!

 

Ukjent smil på toget til Ski :)

I går tok jeg toget hjem, som mange ganger før. Jeg møtte blikket til en fyr, og vi smilte og synes nok det egentlig var litt kleint. Jeg tenkte jeg skulle tatt meg mot til å gå bort til der han satt, og si hei. Det ble ledig der. Men, da skulle han gå av også. Ingen av oss sa et ord i det han passerte meg, vi smilte bare. Og hele turen hjem tenkte jeg: Hvem var han? Hva er hans skjebne? Vil han si navnet sitt om blikkene våre møtes på toget igjen?

Jeg tok toget i dag tidlig også. Jeg så ham ikke. Han tok kanskje et annet tog, eller ingen tog. Det vet jeg jo ikke. Hvorfor la han merke til meg? I et overfylt tog, folk som står i veien og vingler hit og dit, så ønsket han å få øyekontakt. Det er kanskje ikke så"typisk norsk" å ha øyekontakt med folk, hva vet vel jeg?

I dag sitter jeg og tenker, skal jeg prøve ta toget hjem en time tidligere eller skal jeg ta det samme toget som i går, og se om det går an å finne ut noe om ham? OM han i det hele tatt er på toget, vet jeg jo heller ikke.... Men, toget jeg tok i går fra spor 9, tok det kl 16:31, han gikk av ved Ski.

Noen som vet hvem han er, eller kanskje føler seg truffet...? :) Nysgjerrig på om han sier hei. :)

Ekko og ekstra nøkkel

I går var han hjemme, kanskje for siste gang. Min kjære. X'n. Han jeg har vært gift med lenge. I går tømte han resten av huset for sine ting, evt bare småting som står igjen. Selvfølgelig er det utrolig rart, det er tomt. Men jeg vet det må være sånn. Det er så mye som har skjedd i det siste, det har vært mye følelser inne i bildet. Det har vært krangling, det har vært oppførsel som ikke har vært grei. -både fra meg, han og andre rundt oss. Men nå er det endelige valget offisielt. Han har flyttet ut, og levert fra seg husnøkkelen sin til meg. Han bor jo ikke der mer.

Det sitter to hjertesteiner et stykke unna, som jeg ikke vet om vet noe av dette enda. Det er bursdager, det er jul, det er mye som tilsier at jeg ikke bør si noe som helst til dem ennå. Jeg vil ikke pålegge fosterhjemmet og ta dette med dem heller. Dette er til dels mitt valg, og jeg må stå for dette selv. Jeg tok ikke valget, jeg vet, han reiste fra meg og hjertet slo litt ekstra for en annen, ja jeg har virkelig følt på det med å bli "forlatt". Men, når det først ble sånn, så var det mitt valg og kontakte mekler, ta med meg separasjonspapirer derfra, og få ham til å signere dem. Jeg ville ikke ha det sånn, men det var et valg. Prosessen hadde vel bare drøyet ut, men kommet etter hvert uansett. Det er greit det er skjedd nå, nå som livet mitt virker til å være på en oppadgående kurve, og jeg er sterk. Jeg vet jeg er det. Jeg må være det jeg.

Her om dagen var jeg i samtale igjen. Jeg fikk beskjed om at jeg strålte. Jeg takler dette bra, synes jeg, etter omstendighetene. Har mistet livspartneren min, bestevennen min, sjelevennen min. -og flere andre med ham. Men jeg tar tak i livet mitt, jeg har fulgt opp de møtene jeg skulle delta på, jeg følger opp meg selv og jobb og det som er. Men det er tomt hjemme.

I går når jeg skulle legge meg, gikk jeg og snakket i telefonen. Og jeg hørte det ble ekko. Det er tomme steder i huset, tomme rom, det er tomrom. I hjertet. I sjelen. Jeg stilte et spørsmål i går, det var kanskje litt "kaldt".... -"Da var ekteskapet ute av døra da eller...?" Jeg burde ikke sagt det sånn. Men sånn ble det. Han svarte "jeg tror ikke det er særlig mer der jeg skal ha"... Så jeg gikk bort til gjerdet, og strakk ut hånda og sa "Nøkkelen, takk....". Han la den oppi.... Før han holdt rundt meg. Men det er for seint det nå.

Det er for seint å komme tilbake, for jeg har kun et syn nå, og det er fremtiden. Jeg må tenke fremover. Jeg har meldt meg på en galla med jobben, noe jeg trodde jeg aldri skulle tørre alene, og jeg sier takk når noen skriver jeg er pen. Det er ikke ofte, men dog. Jeg savner ham selvfølgelig. Men du har rett. Det er ikke nok til å kunne ta tak i ting igjen. Nå må vi prøve se hvordan vi løser fylkesnemndssaken, med tanke på partsrettigheter, forklaringer, vitner, fremtid. Det siste er viktigst. For meg. Jeg har fremtiden foran meg. - og hjemme har jeg ekko og ekstranøkkel.  

Uvant interesse

De siste dagene har det skjedd veldig mye. Nå er han på vei ut. Jeg kan ikke sitte å vente på en som får seg ny dame før Separasjonspapirer er behandlet. Jeg må tenke fremover. Jeg må tenke på meg selv. Jeg må tenke på hjertesteinene mine. 

Den siste tida, har jeg virkelig innsett at jeg kan ikke sette meg ned å gråte, jeg må tenke på positive ting:) jeg er positiv :) 

det er ganske skummelt, men flere andre har sett jeg er positiv nå. Det tikker stadig inn venneforespørseler på Facebook, det kommer meldinger i innboksen om hvor pen jeg er, og folk inviterer meg på besøk. Jeg,pen? Jaggu, jeg er jo det. 

Jeg har ingen hensikt til å kaste meg i armene til den første og beste, heller ikke den andre og kanskje like gode. Jeg skal være meg en stund. (Er kanskje en som leser dette, som nå kan smile og gledes over den holdbingen, som vet at det er oppriktig.) 

i dag sto jeg opp, smilte. Det var en bra kveld i går, med gode venner. Gode venner som er der for meg. Sola lurte på å stå opp, og himmelen var rød. -og det var øl... Hehee, nei var ikke det, men sangen er vel sånn. :) hehe. 

Dagen i dag blir fantastisk:) jeg svarer alle som skriver til meg, og jeg skal i samtale i dag. Jeg gleder meg enormt :) i dag er jo alt bra :) 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits